Henrettelsesredskap til å henge dødsdømte i, se dødsstraff. Betegnet opprinnelig en bøyelig gren som ble bøyd ned for å vippe den hengte opp i luften (sml. det gamle uttrykk «dømme til galge og gren» og vippegalge); betegner nå en stillaslignende innretning, i alminnelighet loddrette stolper med utstående arm eller tverrbjelke(r), se bilde.

Hengning i galge omtales av Tacitus som en gammelgermansk straff. Christian 5s Norske Lov av 1687, som foreskrev dødsstraff for et stort antall forbrytelser, kjente også fullbyrdelse av slik straff ved hengning i galgen. Det ble ansett for en særlig vanærende dødsmåte, og lovboken fastsatte at visse kvalifiserte tyverier skulle «straffes med Galgen». Ved lov av 25. okt. 1815 ble det bestemt at halshugging med øks skulle være eneste henrettelsesmåte, bortsett fra militære forbrytelser hvor skyting ble beholdt.

I Oslo stod byens galge like til ca. 1830 på Galgeberget, nå Galgeberg, øst for Gamlebyen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.