galeas

Både den norske og de utenlandske galeasene var i hovedsak bygget for frakt og fiske. Normalt gikk disse fartøyene langs de europeiske kystene i Nordsjøen, Østersjøen, og til Vesterhavsøyene i Nord-Atlanteren – men enkelte gikk også i ishavsfart. Under galeasens storhetstid var fartøyet et vanlig syn langs kysten, og er en historisk del av den tradisjonelle kystruten i Norge.

I Norge var galeasen et resultat av jektenes utvikling i størrelse, der det over tid ble naturlig å rigge skuten med to master i stedet for én, slik at fartøyet fikk 8–10 mellomstore seil i stedet for 3–5 store seil.

Galeasen kan defineres ut fra en rekke egenskaper, der den tomastede løsningen med høyest stormast og lavere aktermast er én forklaring. Mindre seilbåter med denne typen rigg kalles gjerne for ketsj, men galeaser er større og har ofte mulighet til å føre råseil, i tillegg til stagseil forut. Primært fører galeasene sneiseil på gaffel og toppseil over disse.

Skroget kjennetegnes av typiske trekk fra hardangerjektene, som også har trekk fra gallioner og galeier med sitt kraftige spring og flate akterparti. Den typiske lengden kunne være rundt 15–30 meter, og målt i moderne tonnasje lå en galeas gjerne på 20–60 bruttotonn. I norsk tradisjon var galeaser, i likhet med jekter, bygget etter klinkprinsippet, men dette endret seg til kravellbygging i siste halvdel av 1800-tallet.

I utlandet, og da spesielt i de andre nordiske landene, fulgte utviklingen av galeasen de typiske byggetradisjonene i sine respektive land. Likevel var det de samme fellestrekkene med en naturlig voksene tonnasje, altså størrelse, og ny riggføring, som er typisk for disse galeasene også. Ulike dekksløsninger etter behov ble utviklet, men skroget delte til stadighet likhetstrekk med galeier og gallioner. For spesielt tyske og nederlandske galeaser, var de ofte mer flatbunnet enn norske galeaser, slik at de kunne navigeres opp kanaler og elveløp.

Selv om disse fartøyene krysset større havstrekninger, var de generelt dårlig rigget for å seile med vinden, som er fordelaktig hvis et skip seiler med passatvindene i handelsbeltet. Den store overvekten av sneiseil gjorde galeasene gode på kryss, som er en typisk vindretning for seilskuter langs kystene.

De norske fartøyene Gurine, Berntine, Svanhild, Loyal og Christiane er klassiske eksempler på norsk kystkultur, og et større arbeid er lagt ned for å restaurere og holde disse båtene i drift. Hardanger fartøyvernsenter er blant de stedene der det er bevart og utviklet kompetanse for å bygge og vedlikeholde denne typen seilskuter etter originale tradisjoner.

• seilskip
• gallion
• jekt
• skonnert