Den planetariske tåken NGC 6751 fotografert av Hubble romteleskopet

NASA, The Hubble Heritage Team (STScI/AURA) . fri

Lagunetåken er et område i vår galakse, Melkeveisystemet, hvor nye stjerner blir født. Energirikt ultrafiolett lys fra de unge, varme stjernene påvirker gasser i tåken slik de at gløder. De mørke områdene er støv og gass som blokkerer for lyset.

ESA. fri

Galaktiske tåker, små mørke eller lyse skyaktige flekker på himmelen, særlig konsentrert mot Melkeveien.

Mørke galaktiske tåker er støv- og gasskyer som sees som uregelmessige, mørke flekker, fordi de skjermer for lyset fra bakenforliggende stjerner. Noen er lett synlige med det bare øye (f.eks. Kullsekkene nær Sydkorset) og har derfor vært kjent lenge, men den riktige fortolkning er relativt ny. Tidligere betraktet man dem som stjernetomme områder. En serie mørke galaktiske tåker danner den store riften i Melkeveien, som strekker seg fra Svanen til Kentauren.

Molekyltåker, molekylskyer, er meget mørke galaktiske tåker av kald, tett interstellar materie, som er hovedsete for stjernedannelse. I det indre av disse tette områdene kombineres atomer til molekyler som kan påvises ved stråling i infrarødt- og radio-området. Man anslår antallet i Melkeveisystemet til mellom 4000 og 5000, med en total masse omkring 2 milliarder solmasser. Se også interstellart stoff.

Lysende diffuse tåker er uregelmessige støv- og gass-skyer som lyser pga. strålingen fra en nærliggende stjerne. Refleksjonståkene reflekterer bare stjernelyset (f.eks. tåken omkring Pleiadene), mens emisjonståkene omdanner ultrafiolette lysstråler fra meget hete stjerner til synlig lys, dvs. de lyser ved fluorescens (f.eks. Oriontåken).

Planetariske tåker har regelmessig elliptisk eller sirkulær form. De er ekspanderende gass-skall omkring hete stjerner. Ekspansjonshastigheten er relativt liten, bare omkring 20 km/s. Tåkene fluorescerer i det gassen bestråles med ultrafiolette stråler fra sentralstjernene, og spektrene viser karakteristiske lyse linjer. Man kjenner omkring 500 planetariske tåker. Ingen er synlige med det bare øye. Størrelsen varierer sterkt, fra Helikståken i Vannmannen, hvor vinkeldiameteren er halvparten av Månens, til objekter som er så langt borte at de ikke viser skive. De kan da bare identifiseres ut fra spekteret. Den lineære diameteren er av størrelsesorden 20 000 ganger Jordens avstand fra Solen. En planetarisk tåke er et meget sent stadium i en stjernes utvikling. Den mest kjente planetariske tåke er Ringtåken i Lyren. Navnet skriver seg fra at flere av dem, observert i kikkert, har likhet med planetskiver.

Supernovarester, SNR, er galaktiske tåker som minner om cirruskyer (fjærskyer) i struktur. De er ofte sirkulære. Dette er gassrester etter supernovaer. Den best kjente er Cirruståken i Svanen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.