futurisme – russisk kunstretning

Futurisme, russisk kunstretning, vesentlig innenfor litteratur og billedkunst; gjorde seg gjeldende fra omkring 1910 frem til midten av 1920-årene og Stalins maktovertakelse.

Retningen var opprinnelig inspirert av den italienske futurismen, og hadde bl.a. kravet om formfornyelse felles med italienerne. Den russiske futurismen utviklet seg likevel selvstendig og etter hvert i sterk motsetning til den italienske. Man regner med to grupper russiske futurister: ego-futuristene i St. Petersburg, som la vekt på kunstnerens totale kreative frihet, og kubo-futuristene i Moskva, som var inspirert av det kubistiske maleri og særlig kom til på befatte seg med non-figurativ kunst og «meningsoverskridende» diktning. Denne siste gruppen kom til å få størst betydning, og publiserte i 1912 et manifest med tittelen Et slag i ansiktet på den offentlige smak. Sentralt i de russiske futuristenes virksomhet stod forsøkene på å skape et universelt poetisk språk. Dette skulle virke først og fremst i kraft av de assosiasjonene språklydene kommuniserte til leseren, ikke gjennom ordenes betydning.

De russiske futuristene stilte seg etter 1917 på bolsjevikenes side, men ble undertrykt mot slutten av 1920-årene. Deres estetiske eksperiment var uforenlig med totalitarismen. Gjennom sin avvisning av «borgerlig estetikk», og sin forherligelse av maskinen og fremskrittet, fikk de betydning for den nye sovjetkunsten. Blant den russiske futurismens betydeligste diktere var Aleksej Krutsjonykh, Velimir Khlebnikov og Vladimir Majakovskij, som alle stod den russiske formalisme nær, og som med sin eksperimentelle poesi fikk avgjørende betydning for formalistenes teorier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.