I samfunnsvitenskapene brukes uttrykket funksjonalisme på flere måter. Som regel brukes uttrykket om en forskningstradisjon som studerer hvordan sosiale fenomener bidrar til å opprettholde og utvikle et større samfunnssystem som fenomenet er en del av.
Funksjonalisme kan også brukes som i matematikken. Et fenomen X er en funksjon av Y dersom X varierer når fenomen y inntar ulike verdier. For eksempel vil lønn være en funksjon av utdanning om lønnen varierer med utdanningens lengde.
I sosialantropologiener Alfred R. Radcliffe-Brown og Bronislaw Malinowski blant de fremste funksjonalistiske teoretikerne, men både for antropologien og sosiologien har Emile Durkheims studier av arbeidsdelingens og religionens sosiale funksjon vært av stor betydning. Sosialantropologene, som tradisjonelt har spesialisert seg på studier av mindre, «ikke-industrialiserte» samfunn, har hatt nytte av den grunntanke at forskjellige skikker og sosiale institusjoner kan få mening ut fra det bidrag de gir til opprettholdelsen av samfunnet som et integrert hele. Imidlertid kan man komme opp i et uføre hvis parallellen mellom samfunn og biologiske organismer trekkes for langt. Et samfunn er ikke en automatisk selvregulerende organisme, men fungerer i forhold til folks organiserte handlinger og ufullstendige forståelse.
I sosiologien er funksjonalismen på 1900-tallet blitt formalisert av teoretikere som Talcott Parsons, Robert Merton, Marion J. Levy jr. og Kingsley Davis, selv om den sosiologiske funksjonalismen har røtter i 1800-tallets sosialdarwinisme. Tankegangen er gjerne at varige skikker og institusjoner i et samfunn ikke kan forstås som vilkårlige konvensjoner. Det som er blitt opprettholdt gjennom lengre tid, må antas å ha betydning for systemets tilpasning og overlevelsesevne. En systematisk funksjonalisme blir avhengig av å kunne redegjøre for hvilke strukturelle ordninger som må opprettholdes hvis et samfunn skal bestå over tid. Funksjonalismen setter dermed grenser for ønskverdige forandringer.
Innen den såkalte strukturfunksjonalismen har blant annet Parsons gitt en del nokså abstrakte begrunnelser for at et samfunnssystem må skilles analytisk fra både kulturelle, psykologiske og biologiske systemer, og for at det er avhengig av visse strukturelle forutsetninger for å kunne løse det som er kalt de funksjonelle imperativer: tilpasning til andre systemer og til de fysiske omgivelsene, oppnåelse av mål, integrasjon og mønster-opprettholdelse.
På et mindre abstrakt nivå har funksjonalistiske teoretikere argumentert for at ethvert samfunn over tid vil være avhengig av å opprettholde visse organisatoriske og normative institusjoner som familie, økonomi, politikk, religion og sosialisering.
Koblingen mellom strukturelle institusjoner og nødvendige funksjoner betyr likevel ikke at hver funksjon bare er avhengig av en type institusjon. Merton har argumentert for at sosiologer må skille mellom manifeste funksjoner, som er tilsiktede og iakttatte virkninger av bestemte handlemåter, og latente funksjoner, som er faktiske virkninger på et samfunnssystem selv om de handlende selv ikke har klare forestillinger om disse.
Funksjonalistiske teoretikere forutsetter ikke at alle ordninger i et samfunn bare har positive funksjoner, verken for alle grupper eller for helheten; derfor tales det også om dysfunksjoner. Ofte kalles det funksjonsanalyse når en forsker vil undersøke om, og på hvilken måte, sosiale elementer har funksjoner for den helheten som elementene er en del av. Funksjonelle forklaringer av sosiale fenomener står ikke sterkt i samfunnsfagene i dag.
Kritikken mot funksjonalismen i samfunnsvitenskapen har dels vært av vitenskapsteoretisk, dels av politisk ideologisk art. Det har vært hevdet at mange funksjonalister har blandet virkning med årsak når de har villet forklare et sosialt fenomen ut fra dets funksjonelt gunstige virkning for en samfunnsmessig helhet. Hvis dette skulle gi mening, måtte vi forutsette at samfunnet har innebygde selvbevaringsprinsipper, og det er en omstridt påstand.
Denne kritikken treffer en del strukturfunksjonalisme og også marxistisk funksjonalismeforklaring, men ikke den funksjonalisme som bare har villet analysere sosiale fenomeners bidrag til opprettholdelsen av samfunnet som en struktur.
Funksjonalismen har også vært anklaget for å virke konservativt, i og med at den har lagt lite vekt på konflikter, forandring og historisk overskridelse. Også denne kritikken kan ramme en del funksjonalisme, men den funksjonalistiske tenkningen står fortsatt som en utfordring til mange som litt for lett går ut fra at enhver velment reform på ett felt også vil gagne helheten. I prinsippet kan funksjonalismen godt forenes med den tanke at en del sosiale konflikter og en del historisk forandring kan være funksjonelle for et samfunns tilpasning.
En annen type av begrensninger ved funksjonalismen gjelder kausalforklaringenes forhold til meningssammenhengene. Funksjonalistiske teoretikere kan hevde at ekteskapsinstitusjonen er funksjonell for familiedannelser og for samfunnet i stort, men en slik påvisning gir i seg selv ingen garanti for at flere folk vil velge å gifte seg.
De kan videre hevde at institusjonell religion er funksjonell for så vel den normative regulering i samfunnet som for folks motiverte innsatsvilje, men en slik påvisning er ingen begrunnelse for religiøs tro. Tvert om kan det sies at en tro som bare er basert på funksjonaliteten av denne troen, ikke vil bli en funksjonell tro.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.