funksjonalisme (psykologi)

Funksjonalismen er en av de tidligste retninger innen moderne psykologi. Under innflytelse av Darwins utviklingslære begynte en rekke psykologer på slutten av 1800-tallet å betrakte sjelelivet i en større sammenheng. Det avgjørende er hvilken funksjon sjelelivet har, blant annet hvilken rolle det spiller for tilpasningen til omgivelsene, og ikke hvilke elementer det består av.

Som forløpere for funksjonalismen regnes William James og hans Principles of Psychology fra 1890. Betegnelsen funksjonalisme stammer fra en artikkel av Edward Bradford Titchener fra 1898, hvor han polemiserer mot den «moderne» tendensen til å være mer opptatt av bevissthetens funksjon enn det han mente var mer grunnleggende: dens innhold (struktur). Navnet ble snart overtatt av retningens tilhengere, med John Dewey og «Chicago-skolen» (Angell, Carr) som de mest fremtredende representanter.

Som skoleretning kom funksjonalismen til å bli av begrenset omfang og varighet, og ble i amerikansk psykologi snart avløst av behaviorismen som psykologisk «moteretning». Historisk har imidlertid funksjonalistisk psykologi spilt en avgjørende rolle ved å utvide det psykologiske fagområdet til å omfatte dyrs og menneskers atferd, individuelle forskjeller, utvikling, tilpasning og feiltilpasning, læring og intelligens som sentrale forskningsfelter. I en viss forstand kan en si at en vesentlig del av senere moderne psykologi er funksjonalistisk.