Funksjonalisme
Enebolig av pusset armert betong i Wolffs gt. 5 i Oslo (1932) av Eindride Slaatto. Eksempel på funksjonalisme
Funksjonalisme
Av .
Rådhuset i Gøteborg
Svenske Gunnar Asplund er en av Nordens fremste funkisarkitekter. Her er hans tilbygg til Rådhuset i Gøteborg.
PH-lampe
Poul Henningsens PH-lampe er blitt et funksjonalistisk ikon og er stadig i produksjon.
Funksjonalisme (Pavillon de l’Esprit Nouveau)

Funksjonalisme. Le Corbusier og Pierre Jeanneret: Pavillon de l’Esprit Nouveau, Paris-utstillingen 1925

Funksjonalisme

Funksjonalisme. Bauhaus i Dessau i Tyskland, oppført 1925–1926 under Walter Gropius’ ledelse

Av /NTB Scanpix ※.
Funksjonalisme

Funksjonalisme. Boligblokker i funksjonalistisk stil ved Marienlyst i Oslo, fra slutten av 1930-årene

Av /NTB Scanpix ※.

Funksjonalismen er en stilretning som innenfor arkitekturen legger vekt på konstruksjon, materialer og brukbarhet og utelukker alt som er overflødig. Den rene formen er det eneste av betydning, og form skal følge funksjon. Funksjonalismen oppsto i perioden 1920 til 1940. Den hadde da et klart sosialt sikte, i samsvar med samfunnsutviklingen for øvrig: Man ville skape en arkitektur for de brede lag av folket, med boligbygging og enkel hjeminnredning som utgangspunkt.

Faktaboks

Uttale
funksjonalˈisme
Etymologi
av funksjon og -isme

Tre retninger dominerte i funksjonalismen i 1920-årene: den russiske konstruktivismen, den nederlandske De Stijl og den tyske Bauhaus-skolen. En parallell bevegelse oppstod i Frankrike med Le Corbusier og Robert Mallet-Stevens. Begrepet funksjonalisme inklusive dens røtter er også betegnet med begrepet modernisme.

Arkitektur

Chapelle Notre-Dame du Haut
Le Corbusiers kjente kapell Notre-Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike (1955) kan betraktes som en senere funksjonalisme, der form ikke nødvendigvis utgår av funksjon, men der form og funksjon (her som kapell) er smeltet sammen.

Allerede i Walter Gropius' fabrikkbygning for Faguswerk i Alfeld (1911–1913) ser vi funksjonalismens karakteristiske trekk: rette linjer, store vindusåpninger og tydelig understrekning av bygningens konstruksjon. Gropius' skolebygning (1925–1926) er et av Bauhaus-skolens hovedverker. Bauhaus-skolen fikk stor betydning for funksjonalismen.

Mies van der Rohe utførte betydelige byggverker i Tyskland i en klassisk proporsjonert funksjonalisme. Seinere var han med og fornyet den typiske amerikanske skyskraperen. Le Corbusier og Mallet-Stevens gikk inn for helt enkle, kubiske hvite hus. I Norden fikk funksjonalismen sitt gjennombrudd ved Gunnar Asplunds utforming av Stockholmsutstillingen i 1930. Også finnen Alvar Aalto bidro med betydelige verker. De mest banebrytende for funksjonalismen i Norge har vært Lars Backer, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, Ove Bang og Arne Korsmo.

Interiør og design

Le Corbusier var også opptatt av interiør og arbeidet for en kraftig forenkling av boligens innredning. Vegger ble utelatt der de ikke var helt nødvendige, eller de kunne flyttes. De skulle være hvite slik at de fremhevet de tingene som var i rommet. Le Corbusier tegnet også en del møbler, utført i forniklet stålrør.

Bauhaus fikk stor betydning for funksjonalistisk interiør gjennom sin industridesign. Her ble vanlige bruksting forenklet for å få til serieproduksjon. Stolene var ofte laget av stålrør, men kraftige trekonstruksjoner ble også brukt. Fargene svart og hvitt forenklet møblenes enkle, litt rustikke karakter.

Dansken Poul Henningsens PH-lampe var et av de nordiske produktene som kunne konkurrere med produktene fra Bauhaus. Finnen Alvar Aalto bidro også sterkt i moderne formgivning, blant annet i møbeldesign. Det revolusjonerende ved Altos design var at han overførte stålkonstruksjonens fjærende egenskaper til tre.

Historisk bakgrunn og utvikling

Villa Mairea
Et ruvende navn i nordisk funksjonalisme er Alvar Aalto. Villa Mairea fra 1938
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Funksjonalisme kan i arkitekturen betraktes som en generell betegnelse på det at en bygnings utformning i overveiende grad skal bestemmes av praktiske hensyn. Også historisk arkitektur kan oppvise eksempler på slike byggverk. Som eksempler kan nevnes romerske nyttebyggverk, middelalderborger og mye av den industrielle og kommersielle arkitekturen på 1700- og 1800-tallet. I tillegg har symbolske funksjoner også spilt stor rolle, men disse er ikke alltid blitt regnet inn under begrepet funksjonalisme.

Funksjonalismen som bevegelse har sine røtter i 1800-tallets nye byggeoppgaver, ny byggeteknikk, nye materialer (i første rekke stål og armert betong) og nye kulturelle og estetiske idealer. Allerede Karl Friedrich Schinkel søkte å åpne veien mot en arkitektur tilpasset industrialismens tidsalder. Den nye søken fikk også uttrykk gjennom den franske forfatteren og journalisten Theophile Gautier, som i 1850 fremholdt: «Så snart vi vet hvordan vi skal bruke de materialene som industrien forsyner oss med, vil vi være i stand til å skape en arkitektur som er vår egen.»

Noe av denne funksjonalisme-bevegelses røtter finnes hos A. Welby Pugin og i den britiske Arts-and-Crafts-bevegelsen, foruten hos Eugène-Emmanuel Viollet-le-Duc, som i sin Entretiens sur l’architecture (1872) fremholdt at arkitektur skulle være uttrykk for sin tids teknikk og materialer. De nye idealene kom til uttrykk også gjennom Chicagoskolen, der Louis Sullivan i 1880-årene formulerte slagordet «Form follows function».

Letingen etter noe nytt førte i første omgang til en ny stil: art nouveau. Den ble imidlertid oftest realisert med mange og kostbare håndverksmetoder, som på grunn av prisen ikke var noen løsning på boligmangelen. Auguste Perret sto for en alternativ teknisk og arkitektonisk utvikling etter århundreskiftet, med epokegjørende bruk av armert betong. Dette lærte hans assistent, den unge Charles Edouard Jeanneret (senere Le Corbusier) av og fremholdt at nye idealer og metoder allerede kom til uttrykk i samtidens industribygg. Blant disse kan fremheves Peter Behrens’ Turbinenfabrik (1909) og Walter Gropius’ og Adolph Meyers Fagus-fabrikk (1911). Disse tegnet også en mønsterfabrikk for Deutscher Werkbund som utstillingspaviljong i Köln (1914) – begge eksempler på tidlig funksjonalisme.

Samme år lanserte Jeanneret sitt epokegjørende husprosjekt «Dom-ino». I 1920 formulerte han slagordet om at et hus er «en maskin til å bo i», som ble et motto for funksjonalismen. I Nederland oppsto bevegelsen De Stijl (1917), med vekt på kombinasjon av god design med industrielle metoder. I Tyskland fikk Walter Gropius i 1919 opprettet skolen Bauhaus og ble rektor her. Fra begynnelsen av 1920-årene arbeidet man ved skolen for å skape bro mellom håndverk, industri og kunst, og – etter innflytelse fra De Stijl – tok skolen opp den industrielle massefabrikasjonens muligheter til god, nyskapende design.

De nye tankene gjorde seg gjeldende i flere europeiske land, noen steder i form av retningen konstruktivisme. Noen av bevegelsens arkitekter stiftet i 1928 arbeidsfellesskapet CIAM. Funksjonalismens arkitekter mente at den nye arkitekturen ikke skulle være noen stil, men en metode. Den innebar at hver byggeoppgave skulle løses med spesiell vekt på de fysisk-funksjonelle, konstruktive og økonomiske kravene oppgaven stilte. Noen arkitekter mente at dette var nok for å kunne løse en oppgave godt. Andre innså at selv om funksjonelle krav ble løst, kunne det likevel resultere i flere alternativer for utformingen, og valget mellom disse ville innebære god eller dårlig arkitektur.

Mange arkitekter var opplært i nyklassisisme, noe som kan ha gjort det lettere å foreta slike valg. Men selv om funksjonalismens metode ikke i utgangspunktet innebar forhåndsgitte former, står det ikke til å nekte at mange av funksjonalismens byggverk fikk felles trekk, for eksempel flate tak, rene (ofte hvite) veggflater og vinduer samlet i vindusbånd. Disse trekkene var lette å etterligne uten dypere analyse av byggeoppgaven, og det oppsto dårlige og overfladiske etterligninger som ble omtalt med skjellsordet funkis.

Funksjonalismen omfattet også planfaget. Det ble lagt vekt på åpne løsninger (såkalt fri plan) med lys og luft, som reaksjon mot byenes tettbyggede kvartaler uten lys og luft, som ga grunnlag for ulike sykdommer. Et tidlig byplaneksempel er den tyske Siemensstadt med lamellbebyggelse. Man analyserte også trafikkstøyproblemer og foreslo lamellblokker tverrstilt på vei, med lav butikkfløy langs veien. Butikkfløyen og de tverrstilte blokkene skulle da sammen motvirke trafikkstøy. Samtidig var det et krav at lamellenes lengderetning ble lagt nord/syd, slik at solen kunne nå begge langsider.

Både husprosjektering og planarbeidet ble i de fleste tilfeller gjort etter relativt generelle metoder og modeller, i stedet for å ta det konkrete stedet som utgangspunkt. At dette kunne føre til miljøfattigdom, ser det ikke ut som om man var klar over den gang. Andre verdenskrig innebar imidlertid starten på en nyorientering, som etter hvert har lagt større vekt på miljø- og stedegne løsninger. Townscape-bevegelsen og den internasjonale arkitektgruppen Team Ten, der den norske arkitekten Geir Grung var medlem, er eksempler på dette.

Funksjonalismen i Norge

Edvard Heiberg skrev i 1923 en artikkel i Byggekunst om «Fransk nyttearkitektur», hvor han presenterte Le Corbusier. I Norge finnes det tidligste eksempelet på funksjonalisme i Norden, nemlig restaurant Skansen i Oslo (1927) tegnet av Lars Backer. Samme år holdt Johan Ellefsen foredraget «Hva er tidsmessig arkitektur?». Foredraget presenterte Le Corbusiers idéer og var et tidlig eksempel på bruk av ordet «funksjonalisme». Foruten Skansen kan nevnes Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas’ villa i Bernhard Herres vei 20 i Oslo (1928), samme firmas boligblokk i Eckersbergs gt. 55 i Oslo (1929), Gudolf Blakstad og Jens Dunkers Oslo Nye Teater (1929) og Johannes Westbyes boliggård i Sveriges gt. 17 i Oslo (1929).

Som gjennombrudd for funksjonalismen i Norden regnes Stockholmsutstillingen 1930, hvor Gunnar Asplund i hovedsak foresto utformningen. I Norden sto ellers Alvar Aalto for en egen retning innen funksjonalismen som kan kalles organisk funksjonalisme. Et byplaneksempel er Marienlystblokkene i Oslo, skjønt blokkretningen her er sydøst/nordvest. Et annet eksempel er Voldsminde i Trondheim med blokkretning nesten nord/sør (1935, Sverre Pedersen).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Erling Kjeldset og Nils-Ole Lund: Epoken som ble borte, i: Olaf Liisberg (red.): A5 meningsblad for unge arkitekter, 1–2 1956 ss. 5–20;
  • I samme blad: Unnleiv Bergsgaard: Har 30-årsgenerasjonen sviktet? ss. 21–23.
  • Johan Ellefsen: Hva er tidsmessig arkitektur? «Byggekunst» 1927 ss. 161-70;
  • Max Grünewald: Bolignød og bolighelse, «Byggekunst» 1929 ss. 138-40;
  • Edvard Heiberg: Reaktion og fremskridt i tidens arkitektur, «Byggekunst» 1949, tillegget ss. 22-23,
  • Chr. Norberg-Schulz: Funksjonalismen i Norge, «Byggekunst» 1966 s. 1;
  • Sven Erik Svendsen: Funksjonalismen, «Byggekunst» 1980 ss. 110-11,
  • Christian Norberg-Schulz: Funksjonalismen i Norge, «Byggekunst» 1980 ss. 112-27;
  • Ingeborg Glambek: Funksjonalismens gledestrålende smil.... «Byggekunst» 1980 ss. 128-30;
  • Ketil Moe: PLAN 1933-36, «Byggekunst» 1980 ss. 131-33;
  • Jens Dunker: Funksjonalismens gjennombrudd, «Byggekunst» 1980 ss. 134-35;
  • Bernt Heiberg: 1930, «Byggekunst» 1980 ss. 136-37;
  • Per Kartvedt: Arven fra funksjonalismen, «Byggekunst» 1980 ss. 138-39;
  • Kirmo Mikkola: Funktionalismens estetik, «Byggekunst» 1982 ss. 344-49;
  • Christian Norberg-Schulz: Fra gjenreisning til omverdenskrise, «Norges kunsthistorie», 7, Oslo 1983 ss. 7-11;
  • Odd Brochmann: Rent bord, Oslo 1987;
  • "Fortidsvern" 3/1986;
  • Fortidsminneforeningens årbok 1992, anmeldt av Sven Erik Svendsen: Aktuelt om funksjonalismen, «Byggekunst» 1993 s. 80;
  • Birgit Kaiser: Den ideologiske funktionalisme, København 1992, anmeldt av Kjell Norvin i «Byggekunst» 1993 s. 495;
  • Rune Slagstad i «Nytt Norsk Tidsskrift» 1/1996;
  • Wenche Findal: Norsk modernistisk arkitektur. Om funksjonalismen, Oslo 1996;
  • Vidar Asheim: Arkitekter i funksjonalismens tvangstrøye, «Arkitektnytt» 19/1996 s. 10;
  • Elisabeth Tostrup: Stockholmsutstillingens innflytelse på utviklingen av funksjonalismen og modernismen i norsk etterkrigsarkitektur, «Kunst og Kultur» nr. 4, Oslo 1997.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg