Innen kristendommen har fundamentalistiske strømninger spilt en rolle i ulike epoker (f.eks. innen luthersk ortodoksi og pietisme på 1600- og 1700-tallet eller innenfor antimodernisme og katolsk restaurasjon på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet). Betegnelsen er imidlertid særlig brukt for å karakterisere tendenser og retninger innen den siste generasjonens kristendom. Fundamentalistiske tendenser går her på tvers av de store konfesjonene. På protestantisk side er fundamentalismens hovedkjennetegn avvisningen av alle former for bibelkritikk, på katolsk side er det fremste kjennetegnet avvisningen av 2. Vatikankonsils beslutninger. Protestantiske fundamentalister omtales også ofte som evangelikale, mens romersk-katolske fundamentalister av og til omtales som katolikale.

Felles kjennetegn på tvers av konfesjonene er ellers oftest avvisning av økumenisk samarbeid mellom konfesjoner og religioner, avvisning av kritisk teologisk vitenskap og avvisning av toleranseidealer og liberalistiske idealer. Ofte kobles slike holdninger sammen med karismatiske tendenser, tro på engler og demoner og tro på Kristi snarlige gjenkomst.

Ikke minst i USA har fundamentalistisk kristendom de siste årene spilt en viktig rolle både i kirkeliv og i politikk. Siden 1920-årene har både presbyterianske, metodistiske og baptistiske kirker ofte vært splittet i fundamentalister på den ene siden og modernister på den andre. En viktig sak for amerikanske fundamentalister i 1920-årene var kampen for å stoppe undervisning i evolusjonslære i offentlige skoler. De senere årene har fundamentalistiske grupper gjort seg gjeldende i amerikansk politikk som ideologiske støttespillere for det republikanske partiet. – Se også biblisisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.