Overføringen av betegnelsen fundamentalisme fra kristen til muslimsk sammenheng beror på visse likheter i synet på religion og religiøse normer som et nødvendig grunnlag for samfunnets politiske og sosiale institusjoner. Betegnelsen brukes fortsatt om muslimske grupper og deres ideologi, men blir i faglitteraturen stadig oftere erstattet av «islamisme» eller «politisk islam».

Politisk islam i moderne tid har røtter i sunni-islam; Muslimbrødrenes organisasjon ble grunnlagt i 1928 av egypteren Hasan al-Banna (død 1948) og er i dag utbredt i hele den arabiske verden. Jamaat-i islami ('Det islamske forbundet'), grunnlagt 1941 i India av Abul Ala Mawdudi (død 1979), ble en politisk kraft i Pakistan og har fått stor utbredelse i Sør-Asia.

Etter 1970 har begge organisasjonene gitt opphav til en lang rekke militante grupper og partier med ulike politiske strategier. Felles for gruppene er kravet om opprettelsen av den islamske staten, der islamsk lov (sharia) settes som norm for all politisk handling, for økonomisk utvikling og for sosialt og kulturelt liv. Borgernes rettslige status bestemmes av religionstilhørighet; jøder og kristne skal kunne utøve sin religion og følge egne lover i sivilrettslige saker.

Felles for fundamentalistiske ideologier er også kritikken av Vestens politiske dominans og av den økonomiske verdensorden. «Det islamske alternativet» fremheves som en løsning i verdensmålestokk, og islam hevdes å utgjøre et universelt gyldig, rasjonelt og utviklingsdyktig system (nizam islami), åpenbart gjennom Koranen. Blant de senere års mest fremtredende fundamentalistiske ideologer hører Hasan al-Turabi i Sudan og tunisieren Rashid al-Gannoushi, grunnlegger og leder av det største politiske partiet i Tunisia, Ennahda.

Politisk sjia-islam ble utformet etter 1940, og den iranske filosofen Ali Shariati (død 1977) var sentral i dette arbeidet. De store ayatollahene i Iran og Irak lovet sosial rettferdighet og oppreisning for de undertrykte i en stat ledet av de rettslærde. Særlig fremtredende klerikale ideologer var den iranske ayatollah Ruhollah Khomeini (død 1989) og den iranske ayatollah Muhammed Baqir al-Sadr (død 1980), den siste med et omfattende og betydelig forfatterskap. Tanken om de rettslærdes politiske privilegier er fremmed for sunni-muslimske fundamentalister.

Opprettelsen av en islamsk republikk i Iran i 1979, islamiseringen av Sudan etter 1983 og av Pakistan under Zia ul-Haq (1977–88) markerer foreløpige høydepunkter i politisk islams historie i nyere tid. I de senere årene utgjør fundamentalistiske grupper og partier den viktigste opposisjon i den muslimske verden. De fleste av dem er i dag også etablert i Vesten, der moderate fundamentalister driver misjonsvirksomhet og arbeider for å bedre levekårene for de muslimske minoritetene. Mot slutten av 1990-årene skjedde en opptrapping av voldelige aksjoner internasjonalt. Ekstremistiske grupper utførte en rekke angrep rettet mot USA og amerikanske interesser, aksjoner som kulminerte i al-Qaidas terroraksjon 11. september 2001 mot World Trade Center i New York og Pentagon i Washington. – Se også Taliban, wahhabitter, Koranen (tolkning).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.