fullbyrdingsutsettelse – (betinget dom)

Fullbyrdingsutsettelse, straffedom hvor retten på visse vilkår enten utsetter idømmelsen av straff, eller utsetter fullbyrdelsen av den idømte straff. Den idømte straff faller da bort etter en nærmere fastsatt tid, prøvetid.

I straffeloven av 1902 ble dette kalt betinget dom. Terminologien ble endret i straffeloven av 2005 til å hete fullbyrdingsutsettelse, og regulerers nå av straffeloven § 34. Det kan settes nærmere vilkår for fullbyrdingsutsettelse, der det vanligste er at man må avstå fra nye lovbrudd de første to år etter dommen.

I forbindelse med omformingen av straffelovgivningen ved slutten av 1800-tallet ble det tatt til orde for at loven burde gi hjemmel for betinget dom, og Stortinget vedtok i 1894 lov om betinget dom. Norge var det første nordiske land som innførte dette rettsinstitutt. Francis Hagerup hadde tatt initiativet til det.

I de angelsaksiske land ble betinget dom innført i den form at lovbryteren ble kjent skyldig, men uten at det ble fastsatt noen straff for ham (domsutsettelse). I prøvetiden skulle han stå under tilsyn, og avholde seg fra straffbare handlinger. På kontinentet ble betinget dom innført i den form at lovbryteren ble kjent skyldig og idømt straff, men fullbyrdelsen av straffen ble utsatt med en prøvetid. Det var i denne sistnevnte form instituttet ble innført i Norge i 1894. Domsutsettelse vant først innpass i norsk lov i 1955.

Begrunnelsen for instituttet var at overfor en rekke lovbrytere, således overfor unge og overfor leilighetsforbrytere, vil fullbyrdelse av straff (fortrinnsvis korte fengselsstraffer) være unødvendig og lite tjenlig. Straffen vil snarere kunne gjøre skade ved å rykke lovbryteren ut av hans arbeids- og livsforhold. Betinget dom har gjennom flere lovendringer fått utvidet anvendelsesområde, slik at instituttet etter gjeldende rett (straffelovens §§ 34-37) kan anvendes både ved fengselsstraff – uansett lengde – og ved bøtestraff.

Den betingede utsettelse av fullbyrdelsen eller straffastsettelsen antas å kunne gi lovbryteren en spore til å føre en lovlydig vandel. Dette kan også søkes oppnådd ved å fastsette at lovbryteren skal stå under tilsyn i prøvetiden eller etterkomme andre særvilkår som retten fastsetter. Slike særvilkår kan gjelde domfeltes arbeid, utdannelse, oppholdssted, forhold til alkohol eller andre rusmidler. Som vilkår for betinget dom kan også settes at han skal gjennomgå kur, eventuelt ta opphold i behandlingsinstitusjon. Et obligatorisk særvilkår er å pålegge lovbryteren å betale erstatning og oppreisning til fornærmede eller andre skadelidte. Det kan dessuten settes som vilkår at domfelte betaler underholdsbidrag som er forfalt, eller forfaller i prøvetiden.

Tidligere kunne betinget dom bare gis når verken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller til å avholde domfelte fra å begå nye straffbare handlinger, gjorde det påkrevd å bestemme fullbyrdelse eller fastsettelse av straff. Disse vilkårene ble fjernet ved en revisjon av bestemmelsene om betinget dom i 1981. De samme hensyn vil imidlertid fortsatt være av betydning ved avgjørelsen av om straffen skal gjøres betinget. Retten kan bestemme at idømt fengselsstraff dels skal være betinget, og dels ubetinget. Den ubetingede del kan i så fall ikke settes lavere enn 14 dager.

Når retten gir betinget dom, skal den fastsette en prøvetid som i alminnelighet er på to år, men som kan settes inntil fem år. Gir domfeltes forhold grunn til det, kan retten i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår. Finner retten det påkrevd, kan den også forlenge prøvetiden. Dersom domfelte alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, kan retten bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes. Begår domfelte ny straffbar handling i prøvetiden, kan retten gi en samlet dom for begge handlinger eller særskilt dom for den nye handlingen.

Betinget dom har lenge hatt en vid anvendelse, men bruken er etter hvert noe redusert. I 1980 utgjorde den betingede fengselsstraff 41 prosent av reaksjonene, mens andelen var 19 prosent i 2002 (inkludert betinget fengsel og bot). Domsutsettelse har en forholdsvis beskjeden anvendelse.

Nær tilknytning til fullbyrdingutsettelse har de betingede reaksjoner som kan settes i verk gjennom påtaleunnlatelse, løslatelse på prøve og benådning. De hjelpe- og kontrolltiltak som kan settes i verk i de her nevnte prøvesituasjoner, sammenfattes gjerne under betegnelsen kriminalomsorg i frihet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.