Front, skille mellom to luftmasser med forskjellige fysiske egenskaper, først og fremst temperatur, men også stabilitet og fuktighet.

Vindretningen vil ofte være meget forskjellig i de to luftmassene. Overgangen mellom luftmassene kan være skarp og har da tilnærmet preg av en diskontinuitetsflate (frontflate), men den kan også skje gradvis over en lengre avstand (frontsone). Frontflaten danner en relativt liten helning med jordoverflaten (oftest mellom 1:200 og 1:100).

Den viktigste front er polarfronten som skiller tropeluft og polarluft, om vinteren opptrer også den arktiske front som skiller polarluft og arktisk luft. Skillet mellom ekvatorialluften på den sørlige og den nordlige halvkule kalles ofte den intertropiske front; denne oppfattes nå mer som en konvergenssone mellom de to luftmasser (møtestedet for passatene på de to halvkuler). En front som beveger seg lite, kalles stasjonær. Hvis fronten beveger seg slik at varmluft fortrenger kaldluft, kalles den en varmfront; om kaldluft fortrenger varmluft, har man en kaldfront.

Ofte oppstår det bølger i frontflaten. Hvis en slik bølge beveger seg langs frontflaten (oftest skjer dette i østlig retning), får man et frontsystem med en varmfront som etterfølges av en kaldfront. Da kaldfronten oftest beveger seg raskere, vil den kunne ta igjen varmfronten og man får en sammenklappet (okkludert) front (se okklusjon). På grunn av de vertikalbevegelser som forekommer i frontsonene, vil man her få nedbørdannelse. Varsling av utvikling og forflytning av fronter er derfor en vesentlig oppgave innen værvarslingen.

Læren om fronter ble for en stor del utformet av nordmannen Vilhelm Bjerknes og Bergensskolen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.