fri sakførsel

Fri sakførsel vil si fri rettshjelp under rettergang for domstolene, inkludert Trygderetten. Søknad om fri sakførsel avgjøres som regel av den domstol som har saken til behandling. Blir søknaden innvilget, oppnevnes det en advokat som skal være prosessfullmektig for vedkommende, som regel den han eller hun selv ønsker. Ofte har vedkommende allerede henvendt seg til en advokat, som da sender inn søknaden for vedkommende. Ved vurderingen av om søknaden skal innvilges, skal det særlig legges vekt på sakens art, den betydning saken har for søkeren, hans eller hennes muligheter for å vinne saken og dens mulige prinsipielle interesse.

I visse saker kan den domstol saken føres for, innvilge fri sakførsel dersom de finner det nødvendig med bistand fra advokat og at det er rimelig at det offentlige dekker utgiftene. Dette gjelder således fri sakførsel i ekteskaps- og familiesaker, til skadelidte i saker om erstatning for personskade eller tap av forsørger, til leietageren i husleiesaker og til arbeidstageren i oppsigelses- eller avskjedssaker.

Når en sivil sak er henvist til behandling i Høyesterett, kan retten gi bevilling til fri sakførsel hvis den finner det rimelig ut fra sakens prinsipielle interesse, selv om parten har høyere inntekt eller formue enn de ordinære grensene. Se fri rettshjelp om inntekts- og formuesgrensene for fri sakførsel.

I enkelte spesielle saker, blant annet saker om fritagelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og saker om overprøving av administrative tvangsinngrep etter blant annet barnevernloven og lov om psykisk helsevern, skal retten gi fri sakførsel av eget tiltak og uten behovsprøving.

Fri sakførsel omfatter salær til advokaten, fritagelse for rettsgebyrer og dekning av utgifter til forkynnelse med mer som ellers påhviler parten. Undertiden gis bare fritak for rettsgebyr; da må parten selv dekke utgiftene til advokathjelp.

Reglene om fri sakførsel står i rettshjelploven av 13. juni 1980, særlig kap. III.