Fremmedspråkdidaktikk er læren om undervisning i fremmedspråk. Som i andre skolefags fagdidaktikk er sentrale spørsmål: hva skal undervises, hvorfor skal det undervises i det, og hvordan skal det undervises?

Faktaboks

Etymologi
av gresk didaskein, ‘å undervise’ eller ‘undervisningskunst’

Fremmedspråkdidaktikk er et eget fag knyttet til adjunkt- og lektorutdanning i språkfagene. Faget blir utformet gjennom forsknings- og utviklingsarbeid i hovedsakelig to disipliner, lingvistikk og psykologi. Hva språkkompetanse består av og hvordan vi lærer nye språk er sentrale spørsmål.

Kunnskapen om hvordan vi lærer nye språk etter morsmålet vårt har variert gjennom tidene, og med det har også fremmedspråkdidaktikken variert. Lenge sto latin sentralt i opplæringen. Pugging og læring av fremmedspråk gjennom bruk av morsmålet var vanlig. I dag står engelsk i en særstilling, målspråket blir oftere brukt i undervisningen og arbeidsmåtene er mer varierte.

Temaene språktilegnelse, grammatikkundervisning, interkulturell kompetanse, vurdering, læringsstrategier, IKT og tredjespråklæring er sentrale i fremmedspråkdidaktikken. I den senere tid har kulturelle aspekter og flerspråklighet fått økt oppmerksomhet innenfor fremmedspråkdidaktikk, blant annet som en følge av globalisering og dermed mer og mer kulturelt og språklig blandede barnehager og skoleklasser.

Historie

17- og 1800-tallets grammatikk og oversettelsesmetode

Grammatikk- og oversettelsesmetoden fra sent på 1700-tallet gav etter hvert etter for andre måter å jobbe med fremmedspråk på. Forskere begynte å spørre seg om ikke andrespråklæring hadde fellestrekk med førstespråklæring i andre halvdel av 1800-tallet, og samtidig ble det internasjonale fonetiske alfabetet (International Phonetic Alphabet) oppfunnet (se lydskrift). Dette dannet grunnlaget for en mer muntlig tilnærming i fremmedspråksdidaktikk. Diktat og induktive arbeidsmåter ble foretrukket, og man gikk over til å fokusere mer på innlæring av setninger enn gloser. Den danske lingvisten Otto Jespersen uttrykte dette tydelig i boka Sprogundervisning i 1935:

«Vi bør lære sproget gennem fornuftige meddelelser; der må altså være en viss sammenhæng i tankerne i det meddelte sprogstof ... Løsrevne ord er stene for brød: der kan ikke siges noget fornuftigt med blotte gloser. Ja ikke engang løsrevne sætninger kan vi bruge ...» (Jespersen 1935, s. 8)

Audio-lingval metode

De muntlige metodene kulminerte i det som het den audio-lingvale metoden fra andre verdenskrig og fram til 1960-tallet. Bakgrunnen for metoden var amerikanske soldater som måtte lære seg ord og fraser på fremmedspråk for å gjøre seg forstått på oppdrag i utenlandske krigsintervensjoner. Det viste seg at lytting og repetisjon var en effektiv måte å lære på. Lingvistene Charles Fries og Robert Lado bidro til strukturalisme-teorier innenfor språkforskning, hvor setninger og deres bestanddeler ble satt inn i tabeller og lært utenat. Samtidig bidro psykologene Burrhus Frederic Skinner og Ivan Pavlov til behaviorisme-teorier, hvor det ble påvist gjennom dyreforsøk at stimuli førte til riktig type respons ut fra reaksjonen på stimuli. Begge teorier forsterket hverandre og dannet grunnlaget for at muntlige repetisjoner, drilløvelser og setningsstrukturer ble dominerende i fremmedspråksdidaktikk. Mønsterplanen av 1974 og Læreplanen av 1976 var sterkt preget av den audio-lingvale metoden.

Kommunikativ kompetanse

Fokuset i fremmedspråksdidaktikk ble på 1970-tallet flyttet fra form og repetisjon til kommunikasjon. Semantikk (betydningslære) og pragmatikk (kontekstlære) ble viktig. Den mest betydningsfulle andrespråkforskeren for denne endringen er lingvisten Stephen Krashen. Han gikk langt i å mene at fremmedspråk blir lært gjennom at vi blir utsatt for det, i motsetning til å lære om det på skolen. Dette preget fremmedpråkdidaktikken i årene etter 1970-tallet, hvor grammatikkundervisning fikk en betydelig mindre rolle enn før. Studier viste imidlertid at elever kan ha stor nytte av grammatikkundervisning, og pendelen svingte noe tilbake igjen på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. I takt med forskning i lingvistikk og psykologi utviklet det seg en forståelse for at det er uunngåelig å begå språklige feil når man lærer nye språk. Dette gjenspeilte seg i Mønsterplanen av 1987.

Kommunikativ kompetanse ble helt sentral i fremmedspråkdidaktikken.

Antropologen og lingvisten Dell Hymes står bak begrepet kommunikativ kompetanse (1972), som i 1980 ble videreutviklet av språkforskerne Michael Canale og Merrill Swain til å inneholde følgende momenter:

Reform 1994 inneholdt referanser til kommunikativ kompetanse.

Kunnskapsløftet

I dag har engelsk en helt sentral posisjon i skoleverket og læreplanen. Kunnskapsløftet (LK06/13) har to adskilte læreplaner for engelsk og fremmedspråk, selv om det er vanlig å betegne engelsk som et fremmedspråk i land hvor det ikke er et offisielt språk i offentlig forvaltning og kommunikasjon, som i Norge. Læreplanen for engelsk har følgende hovedområder: Språklæring, Muntlig kommunikasjon, Skriftlig kommunikasjon, og Kultur, samfunn og litteratur, mens læreplanen for fremmedspråk har følgende inndeling: Språklæring, Kommunikasjon, Språk, kultur og samfunn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørke, C., Dypedahl, M., & Myklevold, Gro-Anita (red.) (2014). Fremmedspråksdidaktikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Haukås, Å. & Vold, E. T. (2012). Internasjonale trender innen fremmedspråksdidaktisk forskning. Norsk pedagogisk tidsskrift, 96(5), 386-401.
  • Simensen, A. M. (2007). Teaching a foreign language: Principles and procedures. (2. utg). Bergen: Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg