Fottøy. 1) Gresk sko. 2) Romersk sandal. 3) Italiensk sko fra midten av 500-tallet. 4) Norsk støvel fra ca. 850. 5) Bysantinsk sko fra ca. 1100. 6) Dansk prestesko fra år 1200. 7) Mellomeuropeisk snabelsko med trekalosje fra 1400-tallet. 8) Komulesko fra 1500-tallet. 9) Spansk damesko av lær fra 1500-tallet. 10) Fransk damesko fra begynnelsen av 1700-tallet. 11) Fransk ridestøvel fra 1600-tallet. 12) Hollandsk herresko fra 1600-tallet. 13) Engelsk spennesko fra ca. 1820. 14) Lav fransk damesko fra 1824. 15) Engelsk ankelsko med elastikk fra begynnelsen av 1800-tallet. 16) Norsk knappestøvel fra ca. 1910. 17) Damepumps med stiletthæl fra ca. 1960. 18) Damesko for daglig bruk ca. 1980. 19) Joggesko fra 1980-årene.

KF-bok. begrenset

Fottøy, brukes for å beskytte føttene mot ubehagelig temperatur og ujevnt terreng. Alle fottøyvarianter springer ut av to hovedtyper: åpne sandaler og lukkede sko. I varme strøk går man barbent eller bruker sandaler og åpne sko, i den tempererte sonen brukes sko og støvler, og i arktiske strøk foretrekkes høyt, tett fottøy. Ved siden av skinn og lær har fottøy også vært laget av stoff, filt, bast, tre, gummi osv.

Sandalen, en såle med en eller flere remmer, er kjent fra vår kulturs begynnelse. Den eldste kjente skotypen er den såkalte hudskoen laget av ett stykke skinn eller lær. Romerne tilføyde såler og etter hvert bestod mange sko av såle og overlær. Grekerne og romerne brukte både sandaler og sko, og delvis lave støvler. Folk i Lilleasia, perserne og mange mongoler brukte derimot bare sko og støvler.

I middelalderens Europa hadde sko og støvler oftest snøring og var tilspisset i tåen. Allerede den gang kunne stassko være fint dekorerte. Fra ca. 1350 til slutten av 1400-tallet var såkalte snabelsko, med langt, uttrukket tåparti, populære. På begynnelsen av 1500-tallet fikk skoene bredt tåparti, en mote som varte til ca. 1550, og iblant antydning til kilehæl. Mot slutten av århundret kom de høye hælene som først ble tatt i bruk av menn. Tilleggspynt som skorosetter ble vanlig på begynnelsen av 1600-tallet, dekorative skospenner var populære fra ca. 1670 til 1780-årene. På slutten av 1600-tallet fikk dameskoen oftest smal og spiss tå samt høy, smal hæl. Mannsstøvelen hadde en glansperiode omkring 1610–80. Den hadde vid, nedbrettet krage.

1700-tallets skotyper minnet om 1600-tallets, men rundt 1790 var hælen blitt lav både på manns- og kvinnesko. Pumps og snøresko ble vanlig for menn, samtidig som støvler og halvstøvler var meget populære i Napoleonstiden. Lette støvler, ved siden av sko, ble brukt av menn til omkring 1920. 1800-tallets damesko hadde i hovedsak pumpsfasong. Tåpartiet var som regel firkantet frem til 1880-årene, sålen var helt flat til midten av århundret. Samtidig med at hælen kom igjen, ble støvelen alminnelig for damer, og dominerte over skoene til omkring 1920. I annen halvdel av 1800-tallet ble spesialisert fottøy av ulike typer mer vanlig, for eksempel sportsfottøy. Kalosjer av gummi forekom fra ca. 1840 og ble alminnelig fra 1880-årene. Fra 1890-årene ble gummisåler vanlig på sportssko, sommersko av stoff og badesko. I senere tid ser man også sko av plast.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.