Fot, lik lengden av en middels fotsåle, ca. 30 cm, regnes som den eldste kjente lengdeenhet som var fastsatt med målestav etter fyrstelig betegnelse. Den har blitt brukt i mange kulturer i flere tusen år, blant annet i det sumeriske riket, det gamle Egypt, Romerriket, flere land i Østen og i de fleste europeiske land. De store variasjonene i lengden av en fot fra sted til sted (den sumerske fot var f.eks. ca. 26 cm, mens den opprinnelige russiske fut var hele 35 cm) var en av de viktigste årsakene til at arbeidet med felles internasjonale måleenheter, som til slutt ledet til meterkonvensjonen, ble igangsatt på 1600-tallet.

Den norske fot ble ved lov av 28. juli 1824 fastsatt til 12/38 av lengden av en matematisk pendel som på 45° n.br. ved havets overflate og i lufttomt rom gjør ½ svingning per sekund. Denne fot har lengde lik 31,374 cm og er lik den danske fot av 1820. Fra 1835 ble den danske fot bestemt å være lik den gamle rhinske fot, som var 31,385 cm. I eldre tid gjaldt for Norge og Danmark den fot som ble fastsatt etter Ole Rømers forslag ved lovene av 1. mai 1683 og 10. januar 1698 og var 31,407 cm. Den svenske fot var 29,690 cm. I 1875 ble fot i Norge erstattet av meter som legal lengdeenhet.

Nå brukes ordet på norsk ofte i betydning britisk foot. Tegnene ʹ og ʹʹ har vært brukt som symbol for henholdsvis fot og tomme i mange land, men anbefales vanligvis ikke. Tysk og fransk fot, se fuss, pied.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.