Fosfider, fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser mellom fosfor og grunnstoffer som er mer elektropositive, først og fremst med metallene.

De mest elektropositive metallene, dvs. alkali- og jordalkalimetallene, aluminium og lantanoidene, danner saltlignende fosfider som kan betraktes som salter av fosfortrihydrid (fosfin), PH3, også kalt fosfin, f.eks. trinatriumfosfid, Na3P og trikalsiumdifosfid, Ca3P2. De spaltes av vann og fortynnede syrer under utvikling av fosfiner, f.eks.

Ca3P2 + 6H2O = 3Ca(OH)2 + 2PH3.

De fleste tungmetallfosfidene er av metallisk natur. Deres sammensetning lar seg ikke utlede av valensreglene, f.eks. Cu3P, TiP og FeP2. Disse angripes ikke vesentlig av vann og fortynnede syrer, er til dels meget harde, har høy termisk og elektrisk ledningsevne (konduktans), og er meget varmebestandige.

Fosfidene har mange anvendelser, f.eks. jernfosfid i forbindelse med fremstilling av stål, kobberfosfid som tilsetning til kobber, aluminiumfosfid som tilsetning til desinfiserende utrøkningsmidler, en anvendelse som skyldes dets evne til å danne giftig fosfin i kontakt med fuktighet. Den samme egenskapen ligger til grunn for bruk av sinkfosfid i rottegift. Kalsiumfosfid i vann danner selvantennelig fosfin og blir brukt til visse typer marine signallys. Enkelte metallfosfider, f.eks. GaP og InP, har halvlederegenskaper og blir brukt i transistorer. Tantal-, wolfram- og niobfosfider er motstandsdyktige mot oksidasjon ved høye temperaturer, og brukes som beskyttelse av romfartøyer mot for sterk oksidasjon ved passasje gjennom atmosfæren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.