fortøyning

Et godt fortøyd skip ligger slik at alle fortøyningene jobber sammen for å holde farkosten i stilling. I dagligtale sier en at fortøyningene skal ha en fjærende effekt, slik at rykkende bevegelser blir minimale. Stort sett er det springet som brukes for å dempe bevegelsene i skipet, men strekkavlastere på fortøyningen kan også brukes, slik at tauet blir mer elastisk. På større skip kan ikke strekkavlastere brukes, men nylontau har en viss elastikk fra før, i tillegg til at vinsjene som holder trossene kan stilles slik inn at de gir litt etter ved rykk. Brestfortøyningene har lettere for å skape harde rykk, og derfor brukes disse i mindre grad enn spring, men helst i samspill med spring.

Tradisjonelt vil et fartøy gå til land ved å legge seg på springet. Dette innebærer at en går med baugen skrått inn mot en kai, og trekker en fortøyning akterover mot land fra baug eller midtskip. Når springet er festet til land, dreier skipet roret ut fra land og setter maskinen forover. Fartøyet vil ikke bevege seg i lengderetningen, men hekken tvinges inn mot land av skyvet fra motor og ror. Når skipet deretter ligger langs kaien og holdes på springet, kan de resterende fortøyningene festes.

Større båter med trosser bruker en kasteline av mindre dimensjon festet til trossen. Denne kastes til kaiarbeidere på land, som deretter trekker trossen til seg og en pullert.

I nyere tid har båter fått en rekke hjelpemidler som baugthrustere, asimut-propeller og hekkthrustere. Skip kan derfor legge til ved å flytte seg sidelengs også.

I tillegg vil naturlige forhold spille inn på fortøyningen. I storm vil en normalt stormfortøye, som vil si en omtrentlig dobling av antall tau eller trosser i bruk, avhengig av størrelsen på skipet. De aller største skipene vil assisteres av taubåter i en storm, som holder skipet på plass slik at kaifundamentet, kalt bolverket, ikke blir revet med av kreftene som er i bevegelse. Tidevannsforskjeller beregnes også slik at fortøyningene verken blir for stramme, eller for slakke. Spesielt i Nord-Norge og deler av England kan stramme fortøyninger i flo sjø føre til at båten henger fra bryggen ved fjære. Vindforholdene vil generelt også spille inn der et fartøy normalt fortøyer med vinden fra land, for ikke å bli presset inn mot kaianlegget når det ligger til kai. Bruk av fortøyning som trekker båten ut fra land er et hjelpemiddel som kan forhindre dette hvis det for eksempel er en tilgjengelig dolfin stående i sjøen.

Klassifiseringsbyrå, slik som DNV, stiller en rekke krav til fortøyningsutstyr på kommersielle skip. Blant annet skal bruddstyrke og elastisitet være godkjent. Nylontrosser er for eksempel elastiske og gir en dempende effekt, men vil også utgjøre en risiko ved brudd, siden kreftene da vil slynge tampene. Dette er spesielt farlig for mennesker i umiddelbar nærhet, som kan bli truffet av trossene og skade seg alvorlig. På mindre fartøy i fritidsflåten vil man som regel bruke fortøyninger som tåler en noe lavere vekt enn selve fartøyet. Dette er først og fremst brukt slik at det er tauet som ryker før kryssholtet blir revet av dekket.

Utstyret som holder fortøyningene kan være alt med feste i grunnen. I naturhavner innebærer dette ofte trær og steiner, men også bolter som er slått inn i svaberget til gjentatt bruk. En kombinasjon av anker og naturlige punkt er normalt. På kaianlegg brukes pullerter, kryssholt, stålbjelker, stålringer, bøyler og annet som kan holde en viss vekt. Jernbaneskinner finnes som festepunkt på en del norske dampskipskaier som stammer fra tidligere tid. På flytebryggeanlegg ligger vanligvis båter i bås med utriggere som som bevege seg med tidevannet, slik at fortøyningen da kan strammes helt. Om bord brukes en kombinasjon av kryssholt, eller på større skip egne pullerter, vinsjer og spill, som i tillegg ofte er avlastet med halegatter eller bussgatter.

• skipsfart
• forankre
• havn
• kaus