Forsoning, gjenopprettelse av et brutt og ødelagt samfunn mellom guddommen og mennesket. Grunnleggende for forsoningstanken er fra menneskets side bevisstheten om personlig skyld overfor guddommen. I ikke-kristne religioner anvender mennesket midler som bønn, offer, askese osv. for å blidgjøre guddommen og unngå vrede og straff.

I Det nye testamente forekommer begrepet forsoning bare i Paulus' brev: Gjennom selvhevdelse og ulydighet mot skaperen er menneskene kommet i fiendskap med Gud og er derfor utlevert til død og dom (Rom 5,10; 11,15). Egenartet for paulinsk tenkning er at mennesket ikke kan gjøre noe for å forsone seg med Gud. Forsoningen iverksettes av den uskyldige part; Gud setter i egen maktfullkommenhet og kjærlighet forsoningen i verk ved å gi sin sønn som sonoffer i menneskenes sted (2 Kor 5,18–19; Rom 5,10). Tanken om å formilde Gud forekommer ikke. Den radikale forandring i forholdet mellom Gud og menneskeheten innebærer utslettelse av skyld og frihet fra syndens, dødens og den guddommelige vredes (doms) makt, altså en ny eksistens (Rom 5,9–10; 8,2; 2 Kor 5,17). Forsoning gjelder hele verden, og dreier seg altså om en kosmisk fred som tilbys menneskeheten (2 Kor 5,19–20; Kol 1,20; Ef 1,10; 2,12 ff.), men realiseres i menighetens tro og liv i lydighet mot skaperen og tjeneste for menneskeheten.

All kristen forkynnelse og teologi gjennom tidene hevder at forholdet mellom Gud og menneskeheten er radikalt forandret ved Kristus og har derfor stilt tanken om forsoning i sentrum. I tolkningen av Kristus-hendelsen finnes imidlertid store divergenser. Vi kan skjelne mellom tre forskjellige forsoningsteorier, som alle påberoper seg tanker fra Det nye testamente:

1) Den subjektive forsoningsteori betoner at forsoningen er Guds verk, menneskeheten er objekt for forsoningen. Gjennom Kristi død manifesteres Guds suverene og selvhengivende kjærlighet, og Kristus er Guds representant overfor menneskeheten, men vi må la oss forsone med Gud for at forsoningen skal bli effektiv. Som konsekvent teologisk teori ble den utformet av Pierre Abélard på 1100-tallet.

2) Den objektive forsoningsteori ser Gud som objekt for forsoningen. Kristus oppfyller de av Guds krav menneskeheten ikke har oppfylt, og bærer ved sin lidelse og død stedfortredende straffen og dommen over menneskeheten, hvorved Guds rettferdighet «tilfredsstilles» (satisfaksjon). Som konsekvent teologisk teori er den utformet av Anselm av Canterbury på 1000-tallet og senere av gammelluthersk ortodoksi.

3) Forsoningen har også vært et viktig tema i kristen liturgi og salmediktning gjennom det meste av kirkens historie, bl.a. i Luthers salmer. Her har det vært lagt vekt på Kristi seier i oppstandelsen etter kampen mot synd, død og djevel, og skillet mellom en subjektiv og en objektiv forsoningslære har ikke vært noe viktig anliggende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.