Retning i russisk litteraturvitenskap som begynte å gjøre seg gjeldende før den første verdenskrig, nådde sitt høydepunkt omkring 1920 og ble undertrykt i stalintiden.

I utgangspunktet var russisk formalisme nært beslektet med tysk litteraturforskning fra århundreskiftet (B. Christiansen, W. Dibelius, O. Schissel von Fleschenberg, O. Walzel). Den ville bort fra tidens biografiske og sosiologiske litteraturforskning, idet dens tilhengere definerte litteraturvitenskapen som en vitenskap om det spesifikt (skjønn)litterære eller poetiske, i motsetning til ikke-poetiske eller prosaiske diskurser. Kjente representanter for den russiske formalisme er Roman Jakobson og Viktor Sjklovskij. De var begge særlig opptatt av estetisk persepsjon og av diktningens kunstgrep og fremmedgjøringsteknikker. De definerte parallellismen – gjentakelsen av samme elementer i ulike kontekster – som det fundamentale grep i diktningen og i kunsten overhodet. I 1920-årene begynte formalismen å foregripe strukturalismen, idet Jurij Tynjanov analyserte dikt som dynamiske betydningsstrukturer, samtidig med at Vladimir Propp i sin bok Undereventyrets morfologi (1928) gjennom empiriske analyser av enkelte eventyr kom frem til et fast skjema for undereventyrets handlingsforløp og eventyrskikkelsenes funksjoner i det.

Betydningen av formalistenes teorier skyldes ikke minst deres nære samarbeid med futuristene. De forsøkte også å anvende sine teorier på billedkunsten og det nye medium filmen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.