form følger funksjon

Form følger funksjon var en parole i arkitektur- og designteori i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, knyttet til funksjonalismen. Slagordet (form follows function) ble lansert av den amerikanske arkitekten Louis Sullivan i 1896, men lignende tanker ble fremlagt allerede før 1850 av Sullivans landsmann, den neo-klassisistiske billedhuggeren Horatio Greenough. I USA var slagordet i hyppig bruk fra midten av 1930-årene, i Europa fra slutten av 1940-årene. Arkitekten Arne Korsmo gjorde det kjent her i landet.

Tankegangen bak parolen gikk ut på at det ikke fantes estetiske problemer i seg selv; problemene eksisterte ifølge denne tankegangen kun som en del av funksjonelle problemer. Designernes oppgave var å finne den angivelig iboende funksjonelle løsningen der det funksjonelle og det estetiske fantes i en slags preetablert harmoni, det vil si der form fulgte funksjon. Man mente at parolen sammenfattet naturens eget designprinsipp siden alle naturformer angivelig var bygd på dette prinsippet.

Ideen om at form følger funksjon førte blant annet til radikal omveltning innen designpedagogikken ettersom den forkastet den tradisjonelle tanken om pedagogisk verdi av forbilledlige, normative løsninger. Allerede i 1919 innførte den tyske designskolen Bauhaus denne anti-normative designpedagogikk, men uten at selve slagordet da var kjent. Fra 1960-årene er parolen i stigende grad blitt kritisert, både som designdoktrine, som tolkning av funksjonalismen og som grunnlag for designpedagogikken. Eksplisitt avvisning av parolen stod sentralt i den ettermodernistiske funksjonalisme-kritikken som rehabiliterte forbildenes rolle i designprosessen.