Den måte noe utføres på. Mens mer primitive rettsordninger gjerne var sterkt formbundne, har utviklingen, særlig på det formuerettslige område, i våre dager ledet til at kravet om iakttagelse av bestemte former i stor utstrekning er oppgitt (se kontrakt). Det opprettholdes bare når særlige grunner antas å gjøre det nødvendig, f.eks. ønsket om å sikre beviset (skriftlig form), beskytte tredjemanns interesser (tinglysing, registrering o.l.) eller å varsle partene om handlingens betydning (testament, vigsel). Det sistnevnte formål har fått uttrykk i betegnelsen solennitetsform, selv om nok også andre av de anførte hensyn samtidig spiller inn. For visse dokumenter må formkrav være oppfylt for at særlige dokumentrettslige virkninger skal inntre. Dette gjelder bl.a. omsetningsgjeldsbrev, konnossement, veksel og sjekk. Følgen av at en foreskrevet form ikke er iakttatt, vil i alminnelighet være at en rettshandel blir ugyldig eller ikke får de rettsvirkninger som har vært tilsiktet.

De særegne forhold under rettergang gjør at man ikke kan unnvære formen på det prosessuelle område; prosesslovene oppstiller derfor en rekke formregler både når det gjelder selve rettergangen og med hensyn til henvendelser, meddelelser m.m. mellom retten og partene (skriftlighet, forkynnelse). Også her har det imidlertid funnet sted en utvikling henimot en mer elastisk og formløs fremgangsmåte. At rettergangsform ikke blir iakttatt, kan i mange tilfeller ikke avhjelpes ved at motparten ikke reiser noen innsigelse, fordi retten på embets vegne (ex officio) skal påse at reglene blir fulgt. Det kan medføre avvisning av saken, at et enkelt rettergangsskritt ikke kan fremmes, eller at det man har å anføre, ikke blir tatt i betraktning ved sakens avgjørelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.