forklaringsgapet

Forklaringsgapet betegner en teoretisk posisjon i sinnsfilosofi, som innebærer at det ikke lar seg gjøre å forklare hvordan bevisste tilstander (opplevelse av lukt, smerte, farger og så videre) oppstår fra fysiske prosesser i hjernen.

Hva den manglende evnen til å forklare hvordan hjerneaktivitet kan gi opphav til bevisste tilstander skyldes, utledes gjerne av én av fire følgende påstander.

1. Selv om vi visste absolutt alt om hjernen, så ville vi likevel ikke kunne forklare hvordan bevisste tilstander oppstår på bakgrunn av hjerneaktivitet. Forklaringsgapet reflekterer derfor et fundamental skille mellom fysiske og bevisste tilstander, det vil si at de ikke er identiske. Denne tolkningen av forklaringsgapet representerer en kritikk av fysikalismen som sier at alle fenomener er fysiske fenomener.
2. Forklaringsgapet skyldes midlertidige begrensninger i vår vitenskapelige kunnskap og forskningsmetoder. Det er derfor mulig at problemet vil bli løst i fremtiden.
3. Forklaringsgapet kan ikke løses av mennesker, fordi det foreligger visse uoverstigelige begrensninger i vår tenkeevne. Vesener uten våre kognitive begrensninger ville derimot være i stand til å forklare sammenhengen mellom bevisste tilstander og hjerneaktivitet.
4. Forklaringsgapet er et språklig fenomen som oppstår fordi våre begreper om bevisste tilstander er veldig forskjellig fra våre begreper om hjernetilstander. Det er snakk om to ulike begrepsverdener som ikke er tilpasset hverandre.

Påstandene i 2-4 innebærer at forklaringsgapet bare sier noe om menneskets språk, eller vår midlertidig eller permanent manglende evne til å forklare bevisste tilstander. I motsetning til den første tolkningen, konkluderes det ikke med at det finnes et tilsvarende «gap» i virkeligheten.

Det er viktig å skille forklaringsgapet fra kunnskapsargumentet, selv om begge ideene har blitt brukt som argumenter mot fysikalisme.