Forenklet rettergang, i norsk sivilprosess har vært en enklere form for behandlingsmåte i tingretten; kunne av partene avtales brukt. Saker om formuesverdier der tvistegjenstandens verdi ikke oversteg 20 000 kr skulle som hovedregel behandles ved forenklet rettergang selv om partene ikke har avtalt det. Formålet var å spare tid og utgifter. Hovedpunktene i den forenklede behandlingsmåten var at retten i utgangspunktet sto fritt til å avgjøre om saken skulle behandles skriftlig eller muntlig, og om når den er moden for pådømmelse. Partene skulle dog gis adgang til å uttale seg i saken, og kunne kreve at det én gang ble holdt muntlig forhandling. Vanlige domsgrunner krevdes ikke, bare en angivelse av tvistegjenstanden og en kort begrunnelse for resultatet. Dommen kunne bare påankes på det grunnlag at tvisten ikke skulle vært undergitt forenklet behandling eller at det forelå saksbehandlingsfeil. Regler om forenklet rettergang ble i 1986 føyd til i tvistemålsloven av 13. aug. 1915. Reglene ble opphevet ved innføringen av tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 og erstattet av nye regler om småkravsprosess.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.