Forenklet rettergang var tidligere en enklere form for behandlingsmåte i tingretten innen norsk sivilprosess som kunne avtales brukt av partene. Saker om formuesverdier der tvistegjenstandens verdi ikke oversteg 20 000 kr skulle som hovedregel behandles ved forenklet rettergang selv om partene ikke hadde avtalt det. Formålet var å spare tid og utgifter.
Hovedpunktene i den forenklede behandlingsmåten var at retten i utgangspunktet sto fritt til å avgjøre om saken skulle behandles skriftlig eller muntlig, og om når den er moden for pådømmelse. Partene skulle gis adgang til å uttale seg i saken, og kunne kreve at det én gang ble holdt muntlig forhandling. Vanlige domsgrunner krevdes ikke, bare en angivelse av tvistegjenstanden og en kort begrunnelse for resultatet. Dommen kunne bare påankes på det grunnlag at tvisten ikke skulle vært undergitt forenklet behandling eller at det forelå saksbehandlingsfeil.
Regler om forenklet rettergang ble i 1986 føyd til i tvistemålsloven av 13. august 1915. Reglene ble opphevet ved innføringen av tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 og erstattet av nye regler om småkravsprosess.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.