foreldelse av straffeansvar

I straffesaker bortfaller adgangen til å reise straffesak når forfølgning ikke er innledet mot den skyldige innen en viss tid etter at den straffbare virksomheten er avsluttet eller det straffbare forholdet er opphørt. Foreldelsesfristen er fra 2 til 25 år, jf. straffeloven § 86–89. Fristens lengde står i forhold til størrelsen av den straff som handlingen kan medføre og er som følger:

• 2 år når høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år,
• 5 år når høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år,
• 10 år når høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år,
• 15 år når tidsbestemt straff inntil 15 år kan idømmes,
• 25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes.

Foreldelsesfristen avbrytes normalt av at det tas ut en siktelse som forkynnes for den siktede eller ved at et rettergangsskritt iverksettes.

For lovbrudd som er begått overfor barn under 18 år i form av forsøk på seksuell omgang, mishandling i familieforhold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller menneskehandel, begynner foreldelsen å løpe når barnet fyller 18 år.

For lovbrudd som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger som har strafferamme på over 15 år, inntrer ikke foreldelse. Det skjer heller ikke for drap, mordbrann der noen omkommer, voldtekt eller fullbyrdet seksuell omgang med barn under 18 år, jf. straffeloven § 91. Forutsetningen er at forholdet ikke allerede var foreldet før 1. juli 2014, da loven ble endret ved at foreldelsesfristen ble opphevet.

I følge Ot.prp 90 (2003-2004) om ny straffelov, er det flere hensyn som begrunner reglene om foreldelse. Felles gjelder at behovet for å straffe avtar etterhvert. Både styrken av de individualpreventive og allmennpreventive hensyn avtar med tiden. Tiden leger alle sår, og både den krenkede og almenheten faller etterhvert til ro, iallefall der det ikke gjelder særlig grover lovbrudd. Også hensynet til lovbryteren og dennes familie tilsier at det er mindre rimelig å stille vedkommende til ansvar lenge etter at et lovbrudd er begått og vedkommende har oppført seg bra i en årrekke. Det er også vektlagt at verdien av vitneprov og andre bevis svekkes med årene, og at faren for å treffe feil rettsavgjørelser øker.