Romas krig mot de italiske forbundsfeller (socii) 91–88 fvt. Krigens utgangspunkt var et ønske om anerkjennelse for den krigsinnsatsen forbundsfellene nedla for Roma og en rettferdig andel av inntektene som fulgte av krigene og erobringene. Dette utløste et krav om romersk borgerrett. Det lokale aristokratiet ville ha innpass i det politiske livet i Roma og tilgang til den lukrative næringen romerske riddere  var engasjert i som skatteoppkrevere og annen statlig entreprenørvirksomhet (publicani). Alminnelige folk ville ha de godene som romerske borgere hadde: samme lønn, status og andel i krigsbytte som romerske legionærer, subsidiert korn i Roma, juridisk vern (spesielt mot embetsmenns maktmisbruk), rett til å drive forretninger og inngå ekteskap, samt mulighet for politisk påvirkning gjennom deltagelse i de romerske folkeforsamlingene. 

Den utløsende faktoren var drapet på Livius Drusus, en romersk folketribun som i 91 fvt. forsøkte å sikre forbundsfellene borgerrett i et omfattende reformprogram. Forbitret over drapet og at prosessen nok en gang ble stanset, samlet forbundsfeller seg i allianser mot Roma. Da en romersk embetsmann, Servilius, på rekognoseringstokt i Picenum (tilsvarende nåværende Marche) kom over forbundsfeller som inngikk slike avtaler i Ausculum, utløste han en åpen revolt som raskt spredde seg blant de italienske forbundsfellene, i øst og sør. Forbundsfellene samlet seg om en felles kommando og fane: Italia. Forbundsfellene i latinske, etruskiske og umbriske områder forble lojale mot Roma, det samme gjaldt de latinske koloniene og deler av Campania. Opprørerne valgte Corfinium til hovedstad og døpte den om til Italia. Her ble det etablert en føderal forsamling med 500 representanter for de allierte byene. Opprørerne slo også egne mynter med den italienske oksen som symbol. Mottoet var et fritt og uavhengig Italia. Kommandoen over deres samlede væpnede styrker ble i 90 gitt til Poppaedius Silo, en leder for marserne, og Papius Mutilius, fra de alltid opposisjonelle samnittene. Med hver sin hær ledet de krigen mot Roma fra nordvest og sør. Kildene beretter om at 100 000 mann kjempet på opprørerens sider, mens romerne kunne trekke på enda flere mannskaper.

Krigen trakk ut og flere uerfarne romerske hærførere, inkludert to konsuler (Publius Rutilius Rufus og Cato Porcius), ble drept. Romerne kom imidlertid i løpet av 90 fvt i føringen i nordøst, mye takket være Marius som legat kom til å lede hæren her. I 89 kom romerne også på offensiven i sør, hvor Sulla var toneangivende. Krigen ble avsluttet i 88 hvor de siste opprørerne var forskanset i byen Nola i Campania

For å begrense omfanget av krigen ga romerne underveis borgerrett til alle lojale byer, og etterhvert også til dem som ville legge ned våpnene. Kort tid etter krigen fikk også alle de nedkjempede det samme. Resultat av forbundsfellekrigen var dermed at alle byer og folk fra Messinastredet til Posletta fikk romersk borgerrett. De ble da selvstyrende romerske municipia og ikke lenger selvstendige stater. Romerne måtte altså tilstå taperne av krigen det de hadde kjempet for.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.