forbud (sivile saker)

Forbud er et rettsmiddel i sivile tvistesaker. Retten kan forby visse handlinger inntil en tvist er løst av domstolene. Hvis det for eksempel er tvist om eiendomsretten til en skog, og den ene parten vil hugge, kan den andre parten på visse vilkår få en kjennelse fra retten om forbud mot hugst inntil videre.

Om forbud og midlertidig sikring har man regler i tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 sjuende del (kapittel 32 flg.). Det er tale om midlertidig sikring frem til hovedkravet kommer frem til avgjørelse og eventuelt fullbyrdelse. Loven skiller mellom arrest, som kan brukes for å sikre krav på betaling av penger og midlertidig forføyning, som brukes for å sikre andre krav. Arrest medfører at skyldneren forbys å disponere over de arresterte gjenstandene til skade for arresthaveren. Midlertidig forføyning kan medføre at den saksøkte forbys å foreta bestemte handlinger, men midlertidig forføyning har en videre rekkevidde og kan også innebære at saksøkte må tåle eller pålegges å gjennomføre handlinger.

Spesielle sikringsgrunner må være til stede for å beslutte arrest eller midlertidig forføyning. Og normalt må hovedkravet sannsynliggjøres. Retten bestemmer hvor lenge forbudet skal vare og om iverksettelsen kan avverges eller oppheves mot sikkerhetsstillelse. Forbudet vil alltid falle bort når eller kort tid etter at hovedkravet er avgjort ved rettskraftig dom. Etter straffeloven § 170 kan den som handler mot et forbud som er nedlagt av en domstol, straffes med bøter eller med fengsel inntil seks måneder.