flatebrenning – Store norske leksikon

Flatebrenning er avsviing av hogstavfall, bunnvegetasjon og råhumus (dødt, uomdannet plantemateriale) på en hogstflate i skog for å skape bedre spire- og vekstvilkår for en ny generasjon trær.

Flatebrenning ble gjerne brukt i høgtliggende områder hvor det ofte er et tjukt moselag, kraftig lyng og mye lite omdannede planterester, som gir vanskelige spireforhold og dårlige vilkår for småplantene.

Det var i første rekke de besværlige råhumusmarkene som var aktuelle brenningsobjekter. Ei tjukk råhumusmatte vil ved sin isolerende evne føre til reduksjon av jordbunnstemperaturen og minsking i rotaktiviteten. Råhumusens dårlige kapillærevne vil dessuten lett føre til uttørking av spire- og småplantene i tørkeperioder. Et annet problem er at bartreplantene kan få en dårlig start på grunn av svak næringsomsetning i råhumustorva og sterk konkurranse fra lyngvegetasjonen.

Flatebrenning kunne påvirke etableringen av nye bestand positivt ved at det ble mobilisert mineralnæring gjennom askestoffene, og denne virket igjen gunstig på omsetningen av råhumusen. Ellers fikk en som regel høgere jordbunnstemperatur etter brenning, på grunn av større absorbsjon av solvarme og fjerning av et isolerende vegetasjonsdekke.

Lyngbrenning

Et lignende tiltak med litt annen målsetting er den såkalte lyngbrenning, som i økende grad utføres på åpne arealer (ikke skog) klassifisert som kystlynghei. Lyngheia skal brennes for å gi godt beite, eller for å ta vare på kystlynghei som naturtype. En tredje grunn til å brenne lyng og einer er at dette er godt brannvern. Regelmessig og kontrollert brenning reduserer faren for store, ukontrollerte lyngbranner.

Historikk

Flatebrenning ble mye brukt i Finland og Sverige, som en følge av at skogbrukere hadde observert at det ofte ble etablert fine bestand etter skogbranner. Kupert terreng og mindre enheter, både når det gjelder eiendoms- og jordbunnsforhold, gjorde at anvendelsen ble mer begrenset i Norge.

Flatebrenning var en kjent teknikk allerede i mellomkrigstida, men det var på midten av 1950-tallet at bruken var klart størst. Da ble det brent cirka 15 000 dekar årlig, hvorav vel halvparten i Hedmark fylke.

Fra 1960 gikk årlig brent areal ganske raskt nedover, og praksisen opphørte her til lands i løpet av det følgende tiåret. Dette kunne ha flere årsaker. Det vokste etter hvert fram større bevissthet om at ilden gjorde skade på tynne, sårbare humuslag i skogen. Det ble også stadig vanskeligere og mer kostbart å mobilisere nok folk med sikte på å ha nødvendig skogbrannberedskap i den aktuelle perioden; vanligvis mellom midten av mai og midten av juni. Dette sammenfaller også med hekketida for skogsfugl, og det var derfor innlysende at mange reir gikk tapt under brenningen.

Større grad av mekanisering og mer rasjonell markberedning gjorde at dette etter hvert tok over for flatebrenning som foryngelsesfremmende tiltak.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Skogbruk

Bjørn Bækkelund

Anno Norsk Skogmuseum