Flagellanter, religiøs bevegelse på 1200–1300-tallet. Skarer av menn og kvinner drog omkring og pisket seg til blods for å gjøre bot. Man betraktet dette som en form for Jesu etterfølgelse i lidelse. Bevegelsen grep om seg; store tog av flagellanter drog fra by til by mens de sang botssalmer. I spissen gikk prester med kors og faner, derpå menn og kvinner som pisket seg selv til blodet rant. Når de nærmet seg en by, lød kirkeklokkene; ofte samlet de seg i kirkene, hvor det undertiden ble opplest et himmelbrev, som gikk ut på at Gud ville straffe Jorden, men at man kunne formilde hans vrede ved å gå i svepetog 33 1/2 dag til minne om de antall år som Kristus vandret på Jorden. Vi møter flagellanter første gang i Italia i 1260 etter en pest som fremkalte en sterk botsstemning. Især etter Svartedauden 1347–48 bredte bevegelsen seg i Italia, Frankrike og Tyskland, mindre i England og Danmark. Clemens 6 (1342–52) forbød den, men først Konstanz-konsilets forbud fikk bevegelsen til å dø hen. Lignende fenomener forekommer imidlertid fremdeles i enkelte eldre katolske misjonsområder, særlig i forbindelse med langfredagsfeiringen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.