Flagellanter, religiøs bevegelse på 1200–1300-tallet. Skarer av menn og kvinner drog omkring og pisket seg til blods for å gjøre bot. Man betraktet dette som en form for Jesu etterfølgelse i lidelse. Bevegelsen grep om seg; store tog av flagellanter drog fra by til by mens de sang botssalmer. I spissen gikk prester med kors og faner, derpå menn og kvinner som pisket seg selv til blodet rant. Når de nærmet seg en by, lød kirkeklokkene; ofte samlet de seg i kirkene, hvor det undertiden ble opplest et himmelbrev, som gikk ut på at Gud ville straffe Jorden, men at man kunne formilde hans vrede ved å gå i svepetog 33 1/2 dag til minne om de antall år som Kristus vandret på Jorden. Vi møter flagellanter første gang i Italia i 1260 etter en pest som fremkalte en sterk botsstemning. Især etter Svartedauden 1347–48 bredte bevegelsen seg i Italia, Frankrike og Tyskland, mindre i England og Danmark. Clemens 6 (1342–52) forbød den, men først Konstanz-konsilets forbud fikk bevegelsen til å dø hen. Lignende fenomener forekommer imidlertid fremdeles i enkelte eldre katolske misjonsområder, særlig i forbindelse med langfredagsfeiringen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.