Fargefjernsyn ble innført etter at svart-hvittfjernsyn var vel etablert, og et krav til fargefjernsynssystemene var at de skulle være kompatible med de allerede eksisterende svart-hvittsystemer. Det vil si at fargefjernsyn kan tas inn som svart-hvittbilder på svart-hvittmottagere, og at svart-hvittsignaler kan tas imot på fargemottagere. Dette er oppnådd ved å legge informasjon om fargene inn som et tillegg i det samme basisbåndet som for svart-hvitt, modulert inn på en egen bærebølge for fargene. Dette lar seg gjøre uten at svart-hvittsignalet blir vesentlig forstyrret, fordi det i deler av svart-hvittspekteret er god plass mellom frekvenskomponentene.
Det er utviklet ulike varianter av fargefjernsynssystemer (NTSC, PAL, SECAM) som er i bruk i ulike deler av verden. Felles for alle er at informasjonen om fargene i bildet finnes ved å splitte lyset opp i tre fargekomponenter (blått, grønt og rødt) ved hjelp av speil med forskjellige reflekterende egenskaper. Disse blir så summert på en slik måte at vi får ut to signaler – ett for lysstyrken (identisk med svart-hvittsignalet) og ett for fargeinnholdet, dvs. hvor mye blått, grønt og rødt de ulike punktene i bildet inneholder. Når disse to signalene blir overført til mottageren, kan disse gjengis som et fargebilde på billedskjermen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.