Fjærfe, fjørfe, fjærkledde husdyr. I nordisk husdyrbruk er det i første rekke fire arter som har økonomisk betydning: høns, gås, and og kalkun. Andre som duer, svaner, perlehøns og påfugler holdes mest som prydfugler og for fornøyelsens skyld. Også fargevarianter og dvergtyper av mange hønseraser holdes som hobby.

Fjærfeavl omfatter avl og oppdrett av husfuglene og omsetning av produktene fra dem, kjøtt, egg og fjær. Innen fjærfeavlen er det hønseavlen som har størst betydning. Tamhøns nedstammer fra bankivahøns, Gallus gallus, som ennå lever vill i India og Sørøst-Asia, men også andre arter av slekten Gallus har antagelig deltatt i dens dannelse.

Gåsavlen og andavlen er også meget gammel, men man har ikke funnet tegn på at disse dyrearter har vært temmet i prehistorisk tid. Våre alminnelige tamgjess nedstammer fra grågåsa, Anser anser, og hadde allerede i oldtiden stor utbredelse både i middelhavslandene og Mellom-Europa. Våre tamme anderaser nedstammer fra stokkanda, Anas platyrhynchos, som er utbredt over Europa, Asia, Nord-Afrika og Nord-Amerika. Endene holdes mest for kjøttets skyld, men enkelte raser er også flinke verpere. Den tamme kalkunen ble innført til Europa fra Amerika omkring 1520. Den viltlevende stamformen, Meleagris gallopavo, lever fremdeles i Nord- og Mellom-Amerika.

Totalt var det i Norge ca. 3,2 mill. verpehøns i 2003. De hvite typene (hvit italiener) utgjør ca. 78 % og de brune (brun italiener) ca. 22 %. I tillegg kommer noen hobbyraser. Totalproduksjonen av egg er på 46,5 mill. kg (2003). Nordmenn spiser ca. 11 kg egg per år. Fjærfekjøttforbruket (kylling, høns, kalkun, and, gås) er på ca. 11 kg per person. Totalproduksjonen i Norge er ca. 49,4 mill. kg. Kylling utgjør ca. 75 % av fjærfekjøttforbruket. Produksjonene, som er svært spesialiserte, er konsesjonsbelagt. Det settes en øvre grense for eggproduksjonen på 7500 verpehøns per besetning, 120 000 slaktekyllinger per år eller 30 000 kalkuner per år. Det er Rogaland som har det største antallet høns, over dobbelt så mange som Hedmark på annen plass.

Målet for avlsarbeidet i eggproduksjonen har vært høy produksjon, lavt fôrforbruk, lav oppverpingsalder, god produktkvalitet og lav dødelighet. Hver høne produserer nå ca. 300 egg per år og brukes bare ett år i produksjonen. Kjønnsmodningsalderen (oppverpingsalderen), tidspunktet da hønsene starter verpingen, er gjennom avlsarbeidet redusert til ca. 140 dagers alder. I moderne fjærfekjøttproduksjon (broilerproduksjon) oppnår en slaktekylling normal slaktevekt (ca. 1000–1200 gram slakt) på 34–40 dager etter fødselen.

I årene 1987–94 ble avlsarbeidet drevet av oppdretternes egen organisasjon Norsk Fjørfelag (stiftet 1884), etter at staten ved Landsrådet for fjørfeavl og statskonsulenten i smånæringer hadde hatt ansvaret tidligere. Avlsarbeidet har også her i landet vært basert på høyt spesialiserte avlsenheter (avlsbesetninger) og formeringsenheter (formeringsbesetninger). Bruksbesetningene (de som driver vanlig egg- eller fjærfekjøttproduksjon) kjøper inn kyllinger fra formeringsbesetningene. Fra 1994 er det norske avlsarbeidet nedlagt. Det betyr at det er de store industrialiserte internasjonale firmaene som forsyner Norge med avlsmateriale. Dette avlsmaterialet blir oppformert i Norge og solgt videre til bruksbesetningene. Effektivitetskontrollen, som finnes både for verpehøns og slaktekylling, er en feltkontroll med innsamling av data fra produksjonen hos den enkelte produsent. Kontrollen skal hjelpe bruksbesetningene til bedre produksjonsforhold og -økonomi.

Den eneste nasjonale hønserase vi har i Norge, er jærhøns. Det er debatt om burhønsehold, og egg fra frittgående høner har en viss etterspørsel fra forbrukeren. Det forskes på alternativer til burdrift i eggproduksjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.