fjær (teknikk)

Bladfjær er en bøyningsfjær som består av en elastisk stav eller blad, eventuelt flere blader (lameller) som er buntet sammen. De eldste former for håndskytevåpen som bue og armbrøst var basert på bladfjær som ble satt i spenn. Når spennet utløses, blir stillingsenergien i den spente fjæra (buen) overført som bevegelsesenergi til pilen. I dag er bladfjær ofte i form av et bladfjærverk, som består av flere flate bøyningsfjærer som er lagt oppå hverandre. Det øverste bladet kalles hovedbladet og har et opphengningsøye i hver ende. De er mye brukt som fjær i jernbanevogner.

Spiralfjær, som også kalles springfjær, er den vanligste formen for fjær. Den lages av en rund eller firkantet tråd av fjærstål som er viklet opp som en sylindrisk heliks, og kan fungere både som strekk- og trykkfjær. Spiralfjær som trykkfjær brukes blant annet på biler og jernbanevogner for å oppta og utjevne sterke støt.

Torsjonsfjærer lages av en metallstav som vris rundt sin egen lengdeaksel. Til forskjell fra andre typer fjær, der belastningen som påføres er en form for aksial- eller radiell kraft, er belastningen som påføres en torsjonsfjær et moment eller vridningskraft. Enden av fjæren vil da rotere i en vinkel. Eksempler på bruk av torsjonsfjær er i musefelle og klesklype.

Pneumatisk fjær er en form for trykkfjær som, i stedet for elastisk materiale, benytter komprimert gass inne i en lukket sylinder. Sylinderen er forseglet av et glidende stempel som balanserer påført ytre kraft mot indre trykk i sylinderen. Slike fjærer er mye brukt i biler og kontorstoler.