(av ty.). Maskindel av elastisk materiale (fjærstål, hamret messing, asketre, kautsjuk osv.), som under elastisk formforandring i stigende grad motsetter seg virkningen av en kraft. Fjær brukes til å oppta støt (vognfjær, bufferfjær), magasinere drivkraft (driftsfjær for instrumenter, leketøy, urfjær), oppta krefter (regulatorfjær), måle trykk- og strekk-krefter (vektfjær) osv.

Man skiller mellom trykk-, strekk-, bøynings- og torsjonsfjær. Legger man flere flate bøyningsfjærer oppå hverandre, får man et bladfjærverk, som brukes som vognfjær. Det øverste bladet kalles hovedbladet og har et opphengningsøye i hver ende. Spiralfjær er bøyningsfjær i spiralform, og brukes mest som drivfjær. Mest brukt er den sylindriske skruefjær, som består av en rund eller firkantet tråd oppviklet over en dor etter en skruelinje. Det viktigste fjærmaterialet er trukken rund eller firkantet ståltråd, som blir herdet og anløpet. Bufferfjær brukes bl.a. ved jernbanevogner for å oppta og utjevne sterke støt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.