fire friheter

EUs fire friheter er et navn på markedets frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer innenfor Den europeiske union. Dette prinsippet er grunnleggende for EU-samarbeidet.

Faktaboks

Etymologi
etter engelsk four freedoms

EUs fire friheter må ikke forveksles med Franklin D. Roosevelts fire friheter.

Innhold og bakgrunn

Prinsippet om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer over landegrensene og fraværet av diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet er kjernen i ideen om et fellesmarked i EU, og de fire friheter er derfor en slags «grunnlov» for EU. Disse frihetene utviklet seg gjennom EUs historie slik at de ikke lenger kun gjelder for markedet, varehandel og tjenester, men også mer grunnleggende for EUs borgere. Helt sentralt i denne utviklingen er at nasjonale lover og regler ikke skal hindre muligheten for fri bevegelse. Det innebærer muligheten for EU-borgere å ha de samme rettighetene som statsborgerne i det EU-landet de bosetter seg i, så lenge dette er innenfor traktatenes virkeområde. Dette betyr blant annet at EU-borgere har utstrakte sosiale og økonomiske rettigheter i andre EU-land, men kun stemmerett ved lokalvalg, ikke nasjonale valg.

De fire friheter er et uttrykk for at EU er «noe mer» enn en ordinær internasjonal organisasjon der statene har det siste ord. EU bygger på de fire friheter og «ikke-diskriminering» på bakgrunn av nasjonalitet. Disse prinsippene var virksomme allerede fra Kull- og stålfellesskapet, og senere i EEC, som ble grunnlagt gjennom Romatraktaten. Det var samtidig ikke åpenbart, verken juridisk eller politisk, hvordan disse prinsippene skulle tolkes og spesielt hvor grensene skulle trekkes for når EUs lover skulle gjelde over nasjonal lovgivning.

Historisk utvikling

De fire friheter har endret seg gjennom to steg:

Utvikling 1: Direkte virkning og forrang

Første viktige steg i de fire friheters utstrekning og virkemåte var at de fikk direkte virkning mellom statene og borgerne, og at EUs lover skulle ha forrang for nasjonale lover dersom disse stod i konflikt med hverandre. Prinsippene om direkte virkning og forrang viser en overnasjonal tolkning av EU-rettens rolle i et lovregulert og integrert EU. Særlig har to dommer fra EU-domstolen spilt en viktig rolle i å slå fast disse prinsippene:

  • I dommen «Van Gend en Loos» fra 1963 knesatte domstolen prinsippet om at EUs lover og individuelle rettigheter for borgerne skulle ha såkalt «direkte virkning». Mer konkret betydde dette at de skulle gjelde umiddelbart og med konsekvens i forholdet mellom «(…) medlemsstatene og deres borgere», slik dommen ordla seg.
  • I dommen «Flaminio Costa» fra 1964 uttalte domstolen seg om forholdet mellom de ulike politiske nivåene og statusen til EUs lover kontra nasjonale lover. Konklusjonen var at EU-retten hadde «forrang» overfor nasjonal lovgivning. Med andre ord: Når nasjonale lover står i en konflikt med EUs paragrafer, skal den nasjonale loven vike.

Utvikling 2: Gjensidig anerkjennelse

Det andre viktige steget i utviklingen av de fire friheter er prinsippet om gjensidig anerkjennelse. Det vil si at ethvert «nasjonalt» marked i EU må anerkjenne og slippe inn varer produsert i et av de andre nasjonale markedene. Dermed opprettholdes fri bevegelse av varer mellom EU-landene, og ingen land kan diskriminere varer som kommer fra andre EU-land.

«Cassis de Dijon» fra 1979 var en viktig dom som slo fast dette prinsippet. Den franske likøren Cassis de Dijon ble nektet solgt i Tyskland fordi den ikke hadde det samme alkoholnivået som lignende tyske likører, noe produsenten mente at dette var ulovlig konkurransevridning. Dommen i favør av saksøkeren etablerte prinsippet om «gjensidig anerkjennelse», og av-nasjonaliserte det europeiske varemarkedet slik at ethvert produkt som kan selges lovlig i ett medlemsland også anerkjennes for salg i alle medlemsland.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg