Siste sats i sykliske instrumentalkomposisjoner (sonate, symfoni, konsert og lignende). Under wienerklassisismen, særlig hos Haydn og Mozart, var finalen en lett og hurtig sats, ofte i rondoform. Det forekommer likevel unntak som i Mozarts symfoni nr. 41, Jupiter. Beethoven lar ofte sistesatsen fremstå som verkets klimaks, som i den 9. symfonien. Dette videreføres av blant andre Bruckner og Mahler som gir finalene mektige formale og dynamiske dimensjoner. Formen kan veksle mellom rondo, sonatesatsform, variasjonsformer og fugerte avsnitt.

Begrepet benyttes også som benevnelse på slutningsscenen i en operaakt. Finalen danner i alminnelighet det dramatiske høydepunkt i operaen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.