En films tilblivelse kan deles i tre hoveddeler. Først kommer forarbeidet, som består av utarbeidelse av manuskript og dreiebok, valg av skuespillere og steder hvor filmen skal tas opp, bygging av dekorasjoner, og andre praktiske forberedelser til opptakene. Deretter kommer opptaksperioden, som kan ta 8–10 uker, hvor filmteamet tar opp filmen i henhold til en opptaksplan. Til sist kommer etterarbeidet, som består av klipping, innspilling av filmmusikken, lydarbeid, og det endelige laboratoriearbeidet hvor fremvisningskopien fremstilles.

Manuskriptforfatteren leverer vanligvis først en synopsis, et utkast nærmest i novelleform. Blir det antatt, utarbeides et treatment, som er en mer utførlig skildring av filmens viktigste sekvenser, personer, replikker og miljøer. En film kan i alminnelighet oppdeles i sekvenser som omtrent svarer til kapitlene i en bok. Hver sekvens består av en rekke enkeltscener eller kameravinkler. Først i dreieboken (opptaksboken) er filmen delt opp i slike scener, med angivelse av kamerainnstilling, skuespillernes bevegelser og mimikk med mer.

Filmen benytter seg, i likhet med teaterstykket, av skuespillere og replikker innenfor en dramatisk struktur, og har i fortellerkunsten en felles plattform med litteraturen. Men mens teaterdramatikken tradisjonelt bæres av det talte ord og romanforfatteren beskriver handling og personer gjennom språket, blir filmen en helhetsopplevelse av en rekke uttrykksmidler: iscenesettelse, foto, klipp, replikker, mimikk og plastikk.

Regissørens evne til å realisere sine kunstneriske intensjoner gjennom sine medarbeidere er en forutsetning. Regissøren må særlig kunne samarbeide med fotografen om kamerainnstillinger og -bevegelser, med skuespillerne om tolkningen av rollene, og med klipperen om filmens rytme.

Fotografen arbeider med format, farger, bildekomposisjon, kamerabevegelser og lyssetting. Skuespillerne kan gjengis i totalbilde, det vil si at de bare er en mindre del av motivet, eller i helbilde, halvbilde og nærbilde. Blant de viktigste kamerabevegelsene er panorering, hvor kameraet svinges horisontalt, og tilting, hvor det svinges vertikalt. Når kameraet flyttes under tagning, kalles dette en kjøring. Store forflytninger gjøres med kran eller dolly, og kameraet kan også være håndholdt. Gjennom å anvende forskjellige objektiver kan fotografen påvirke hvordan motivet formidles, og ved anvendelse av zoomobjektiv kan motivet utvides eller innsnevres. I de fleste spillefilmer anvendes kamera på en slik måte at dets virkemidler støtter opp om skuespillerne.

Klipp eller montasje består i å sette sammen filmens enkelte scener til et hele. En god klipper skaper en rytme som passer til filmens innhold. Klipperen begynner som regel sitt arbeid allerede under opptakene, og følger dreieboken og regissørens anvisninger. Klipp gjøres ofte usynlig ved at det klippes på et punkt hvor motivet beveger seg eller på andre punkter hvor klippet unngår publikums oppmerksomhet. Dette skaper en illusjon av at filmen er et kontinuerlig forløp. Men det finnes også klipp som skal synes, for eksempel overtoninger som viser at det har gått en tid mellom scenene, eller assosiasjonsskapende klipp. Enkelte klipp kan ha stor virkning, for eksempel ved at det klippes fra et nærbilde til et stort totalbilde.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg