fiken (planteslekt)

Slekten er svært mangfoldig med hensyn til vekstform. Den omfatter trær, busker, halvepifytter, lianer og kvelere (planter som danner sin egen stamme omkring stammen på et vertstre og etter hvert kveler og tar over plassen til dette).

De fleste artene har hvit melkesaft. Skuddet er omgitt av akselblader som faller av og etterlater et arr i kvisten. Bladene er fjær- eller håndnervede. Hos ekte fiken (Ficus carica), forekommer helrandede og flikete, håndnervede blader på samme plante.

Aller mest karakteristisk for slekten, og helt enestående blant alle planter, er den spesielle blomsterstanden der blomstene er omsluttet av blomsterstandsbunnen slik at de blir sittende på innsiden av et hulrom med bare en trang åpning til utsiden. Denne typen blomsterstand kalles et sykonium, og åpningen kalles ostiolen. Blomstene er små, uanselige og enkjønnede. Hannblomstene sitter nær ostiolen, mens hunnblomstene dekker resten av hulrommets innside. Det er to ulike typer hunnblomster, noen med lang og noen med kort griffel. De med lang griffel utvikler frø, mens de med kort griffel blir mat for en oppvoksende fikenveps (se avsnittet om pollinering under).

Hos omkring halvparten av fikenartene forekommer hunnblomster med lang og kort griffel i samme sykonium. Hos den andre halvparten av fikenartene har noen trær kun sykonier med hunnblomster med lang griffel, mens andre trær kun har sykonier med hunnblomster med kort griffel. Artene med denne løsningen er i prinsippet særbu, det vil si at trærne med lang griffel er funksjonelle hunntrær ved å utvikle frukt og spre frø, mens trærne med kort griffel er funksjonelle hanntrær ved å ha rollen å oppformere fikenveps som sprer pollen.

Fikenslekten omfatter omkring 800 arter. Den har tropisk og subtropisk utbredelse med noen få arter i tempererte strøk, deriblant ekte fiken (Ficus carica) fra det østlige middelhavsområdet og Midtøsten. Flest arter er det i tropisk Asia.

Fiken blir utelukkende pollinert av fikenveps, en egen familie (Agaonidae) av ørsmå veps. Fikenvepsen, på sin side, kan kun formere seg ved hjelp av fiken ved å legge egg i noen av hunnblomstene i sykoniet, der neste generasjon av fikenveps utvikler seg. Fikenartene og fikenveps-artene lever i en-til-en-relasjon der hver fikenart har sin egen fikenvepsart som pollinator, og hver fikenvepsart har sin egen fikenart til å formere seg i. Dersom den ene partneren i relasjonen dør ut, vil den andre også dø ut da den ikke lengere kan formere seg.

Pollineringen foregår ved at én eller noen få hunnveps klemmer seg inn gjennom ostiolen. Spesielle tilpasninger i ostiolen og fikenvepsen gjør at kun den rette arten av fikenveps klarer å komme inn, og i et passende antall. Etter hvert vil ostiolen tettes av melkesaft fra planten og hindre at for mange kommer inn. Fikenvepsen kommer flygende fra den fikenen (sykoniet) hvor hun er født, og hun har med seg pollen fra denne. I denne fikenen er hun også blitt befruktet av hannveps, og hun er derfor gravid og klar til å legge egg når hun har klemt seg gjennom ostiolen og inn i det nye sykoniet. Hunnblomstene på innsiden av sykoniet er på dette tidspunktet modne for pollinering og befruktning mens hannblomstene er umodne med lukkede pollenknapper. Det er to ulike typer hunnblomster; noen med lange og noen med korte grifler. Hunnvepsen pollinerer alle hunnblomstene, men det er bare i blomstene med kort griffel hun klarer å legge egg.

Etter pollinering og egglegging dør vepsen inne i sykoniet. Fruktknuten til blomster med lang griffel vil utvikle frø, mens fruktknuten til blomster med kort griffel blir bosted for og mat for en oppvoksende fikenveps. Hannvepsene utvikler seg litt raskere enn hunnvepsene og frigjør seg fra sine fruktknuter mens hunnvepsene fortsatt befinner seg inne i sine. Hannvepsene befrukter hunnvepsene, befrir dem fra fruktknutene og starter deretter med å gnage hull ut av sykoniet. På dette tidspunktet modner hannblomstene og frigjør pollen. De gravide hunnvepsene samler pollen aktivt eller får på seg pollen passivt (avhengig av art) og forlater sykoniet gjennom åpningen som hannvepsene har laget. Hannvepsene er uten vinger og dør i sykoniet hvor de er født. Hunnvepsene kan fly store distanser på leting etter et fikentre med sykonier i rett fase (modne hunnblomster) der de kan legge sine egg. Dette er mulig ved at hver fikenart utvikler en spesifikk duft som kun gjenkjennes av den rette fikenveps-arten. Først når hunnvepsene har forlatt sykoniet, vil det modnes til en frukt og tiltrekke seg fuktspisende dyr som sørger for frøspredningen.

Ettersom fikenarter må sikre at de kortlivede fikenvepsene klarer å formere seg kontinuerlig, har mange fikenarter spredt blomstring og fruktsetting året rundt. Fruktsettingen er ofte rik. Disse egenskapene gjør at mange fikenarter spiller en svært viktig rolle som hjørnestensressurs for fruktspisende dyr (ofte fugler, flaggermus, aper og øgler), særlig i perioder hvor det ellers er lite tilgang til frukt.

Ekte fiken (Ficus carica) ble dyrket 4000 år fvt. i Midtøsten og er trolig et av de første kultiverte frukttrær. Det har stor økonomisk betydning og dyrkes nå i alle områder med egnet klima.

Mange arter av fiken har ulike bruksområder. Her skal nevnes noen få. Banyan eller poppelfikentre (Ficus benghalensis) fra Sør-Asia plantes i tropene som prydtre og skyggetre. Morbærfikentre (Ficus sycomorus) fra Afrika har spiselige frukter. Det samme gjelder de asiatiske artene klasefiken (Ficus racemosa), klatrefiken (Ficus pumila) og Punjabfiken (Ficus palmata). Fiolinfiken (Ficus lyrata) fra Afrika, bjørkefiken (Ficus benjamina) fra Asia, gummifiken (Ficus elastica) fra Sørøst-Asia og flere andre arter dyrkes som stueplanter.

• morbærfamilien
• fiken
• gummifikentre
• morbærfikentre