figur-grunn-relasjon

Figur-grunn-relasjon, i psykologi deling av det perseptuelle feltet, særlig synsfeltet, i en hoveddel som virker mer fremtredende, avgrenset og oppmerksomhetsfengende (figur), mens resten oppfattes som bakenforliggende, udetaljert og konturløst (grunn). En veksling mellom figur- og grunnopplevelse finner vi ved såkalte tvetydige figurer (se ill.). Prinsippene for figur-grunn-relasjonen tas i bruk bl.a. ved kamuflasje, hvor det er om å gjøre å få en gjenstand til å miste sine figuregenskaper og bli ett med bakgrunnen. Fenomenet ble først studert av den danske psykologen E. Rubin og har spilt en viktig rolle i gestaltpsykologi.