festegave

I middelalderen var et lovlig sluttet festermål i vitners nærvær rettslig bindende for begge parter. I lang tid fremover var forlovelsen nesten like viktig som vielsen. Etter kirkeordinansen av 1582 skulle trolovelsen finne sted i kirken i nærvær av prest og vitner. Først mot slutten av 1700-tallet kom det forordninger som sa at det ikke var nødvendig å være forlovet for å inngå ekteskap, det holdt med lysing i kirken på forhånd.

Mange steder, særlig på landsbygda, ble forlovelsen sett på som et viktig element i prosessen fra frieri til vielse. Forlovelsen ble feiret med et festeøl hos jentas familie. Gamle tradisjoner tilsa mange steder at festemannen og hans følge ble ublidt mottatt i første omgang. De besøkende kunne bli møtt med likegyldighet eller sågar bli vist på dør. Når dette skuespillet var gjennomført, ble forlovelsen feiret med god mat og drikke til alle. De forlovede styrket forholdet ved å gi hverandre festegaver.

Gavene som ble utvekslet, skulle gjerne vitne om at både festemann og festemøy hadde håndverksmessige ferdigheter som kunne komme godt med i ekteskapet. Jentas gave var ofte noe hun egenhendig hadde vevd, strikket eller sydd. Det kunne for eksempel være en skjorte, vanter, votter, strømpebånd eller en geværrem.

Festemannen skulle helst gi verdifulle gaver. Det kunne for eksempel være et skrin med søljer og silkesjal. Andre vanlige festegaver var forseggjorte redskaper av tre. Det kunne være et mangletre, et banketre, en vevspjelk, en skakekniv eller en nøstepinne. Ofte dreide det seg om gjenstander med rik dekor i form av treskurd eller rosemaling.

• festefolk
• forlovelse
• trolovelse
• mund
• brudegave

• Festegaver. Kjærestegaver. Friergaver fra Telemark (1999). Utgitt av Telemark Husflidslag og Telemark Museum.
• Steward, Linda (1996). Bryllup i Norge. Om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring. Teknologisk Forlag.
• Hodne, Bjarne, Hodne, Ørnulf, Grambo, Ronald (1985). Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. J. W. Cappelens Forlag.