Fenolplast, fellesbetegnelse på herdeplast basert på fenolharpikser. Den langt vanligste type er fenol-formaldehyd-plast.

Den belgiskfødte amerikaner L. H. Baekeland utviklet i 1908 fenol-formaldehyd-harpiksene til praktisk anvendbare produkter og viste at den rene harpiks, som i seg selv er altfor sprø, gav meget sterke produkter når den ble blandet med fyllstoffer og herdet ved oppvarming til ca. 150 °C, under et trykk på 15–35 MPa (150–300 kp/cm2) i en form (presstøping). Dette var den første plast basert på en helsyntetisk harpiks, og den ble kalt bakelite (norsk bakelitt) etter oppfinneren. Pressmassen består gjerne av fenolharpiks, fyllstoffer, pigment, smøremidler (så den slipper formen lettere), herder (heksametylentetramin) og akselerator for herderen. Til vanlige formål og for å få god slagfasthet brukes tremel, bomullsfibrer osv. som fyllstoff, mens mineralske fyllstoffer gir varmebestandighet (håndtak på kjeler, panner, strykejern o.l.) og gode elektriske egenskaper (brytere, kontakter, lampeholdere, fordelerlokk på biler m.m.).

Fenolplast angripes av alkalier og oksiderende syrer, men er ellers bestandig mot syrer, løsemidler og mange andre kjemikalier. En ulempe er den mørke brunlige fargen, og mange produkter lages heller av urea- eller melaminplast eller av en av de mange termoplaster som kan sprøytestøpes hurtig og billig. I de senere år er det imidlertid utviklet fenolplaster som lar seg sprøytestøpe, og bruken har derved fått et nytt oppsving. Det er også utviklet fenolharpikser for fremstilling av glassfiberarmert fenolplast, f.eks. til interiørpaneler, og av fenolskumplast til isolasjonsformål, f.eks. til veggelementer og rørisolasjon. Fenolharpiksbaserte produkter er relativt brannsikre. De forkuller ved temperaturer over 300 °C uten å smelte og er selvslukkende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.