fengsel – fengselsstraffens historie

Fengselsstraffen har sannsynligvis sin opprinnelse i den innesperring man i romersk keisertid underkastet slaver og senere også frie menn av de lavere klasser (personae humiles) som var dømt til straffarbeid for staten (condemnatio ad opus publicum, eller ad metalla når det gjaldt arbeid i gruvene). I den strengeste form medførte denne straff frihetsberøvelse for livstid (capitis deminutio maxima). I middelalderen og senere brukte kirken frihetsberøvelse i klostrene som straff for kirkens tjenere. Ellers ble i eldre tid forbrytere, krigsfanger, politiske motstandere og andre sperret inne i slott og festninger uten dom.

Straffarbeid kombinert med frihetsberøvelse har vært en vanlig form for straff helt opp til vår tid, således i form av arbeid på galeiene og i festningene, eller i forbindelse med deportasjon til kolonier og andre fjerne strøk. I nyere historie var dette den vanlige straffen blant annet i det tidligere Sovjetsamveldet, jf. GULag. I nazi-Tyskland frem til avslutningen av annen verdenskrig ble tvangsarbeid utnyttet systematisk blant annet i rustningsindustrien. Se konsentrasjonsleir.

Tanken om fengslene som anstalter hvor lovbrytere og løsgjengere kunne oppdras og vennes til arbeid, er oppstått først i forholdsvis ny tid. Middelalderens slutt førte med seg store omveltninger med nød, fattigdom og lovløshet. Hjemløse barn, løsgjengere, tyver og tiggere måtte tas vare på og søkes oppdratt til et ordentlig liv. Det første forbedringshus man kjenner var Bridewell i London 1557. Et senere tukthus, som de kalles, var rasphuset i Amsterdam 1596 og spinnehuset for kvinner 1597 samme sted. Disse anstalter ble etterlignet i de fleste europeiske land, også i de nordiske. Det ble først og fremst lagt vekt på arbeidstilvenning og religiøs påvirkning, men det harde arbeid skulle også virke avskrekkende. Rasping av fargetre var meget tungt. Belegget i de fleste tukthus var en blanding av lovbrytere, sinnssyke, arbeidssky og fattigfolk, barn og voksne, menn og kvinner.

I 1704 anla pave Clemens 11 i Roma en oppdragelsesanstalt for gutter, Ospizio di San Michele. Innflytelsen fra klosterlivet var merkbar, guttene ble isolert i eneceller om natten, og arbeidet om dagen i fellesskap, men under taushet.

I siste halvdel av 1700-tallet begynte et reformarbeid under innflytelse av opplysningstidens store tenkere som Montesquieu og Voltaire. En belgisk anstalt fra 1775, oktogonen i Gent, var tidens mønsterfengsel, basert på en klassifisering av de innsatte og en vel utviklet arbeidsopplæring, og med den nøyaktigste orden. Italieneren Cesare Beccaria sendte i 1764 ut sitt skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff), hvor han mante til vidtgående reformer i straffesystemet. Enda større betydning fikk briten John Howard, som hadde besøkt fengsler i de fleste europeiske land og funnet tilstanden ubeskrivelig. Hans skrift i 1777, The State of the Prisons (Fengslenes tilstand), vakte oppsikt. Han arbeidet resten av sitt liv for radikale endringer i fengslene, for mildere straffer, bedre hygiene og kost, enromssystem og human behandling.

Ensomhetsfengselets egentlige gjennombrudd fant først sted ved byggingen av Eastern Penitentiary i Philadelphia, som ble ferdig 1829. Derav betegnelsen Philadelphia-systemet som hadde som utgangspunkt at innsatte skulle være avskåret fra samkvem med medfanger. Det ble lenge lagt vekt på at arbeidet skulle være tungt. Enkelte steder innførte man kunstige innretninger for å holde de innsatte i anstrengende beskjeftigelse, slik som tredemøllen. Systemet fikk ikke stor utbredelse i USA, men en rekke land i Europa fikk fengsler av denne art. Det første var Pentonville i London 1842, som ble modellfengselet for mange andre, også for Botsfengselet i Oslo.

I USA fant et annet system utbredelse, Auburn-systemet, grunnlagt på arbeid i fellesskap, men under taushet, og enecelle om natten. Det hadde navn etter fengselet i Auburn i staten New York, åpnet 1821. Det berømte Sing Sing-fengselet, også i staten New York, ble bygd 1825 etter samme system. Auburn-systemet tillot en fabrikkmessig arbeidsdrift, mens Philadelphia-systemet baserte seg på cellearbeid.

Bortimot 1700 begynte England å deportere en del av sine straffanger til Amerika, men ordningen opphørte etter kolonienes løsrivelse. Inntil deportasjonsordningen til Australia kom i stand, ble fangene anbrakt i avtaklede krigsskip som flytende fengsler, de beryktede convict hulks. En del av de vanskeligste av de deporterte fanger ble anbrakt på Norfolkøya øst for Australia. Her gjennomførte Alexander Maconochie reformer i 1840-årene, blant annet basert på at flid og god oppførsel kunne gi tidligere løslatelse. Hans virksomhet vakte oppmerksomhet og ledet til det irske progresjonssystem, satt ut i livet av Sir Walter Crofton i 1855. Hensikten var å aktivisere de innsatte ved etter hvert å gi dem fordeler. Den siste delen av straffetiden fikk de tilbringe i et åpent fengsel.

Det irske system ble i USA videreført i det såkalte reformatory system, virkeliggjort i Elmira Reformatory i staten New York 1876. Systemets talsmann, Zebulon Brockway, tok sikte på en virkelig karakterforandring hos den domfelte. Den domfelte skulle kunne løslates og settes under tilsyn når man antok han var moden for det.

I Storbritannia bygde fengselssjefen, Sir Evelyn Ruggles-Brise, videre på reformatorysystemet og skapte 1908 Borstal-systemet for unge lovbrytere. Den domfelte skulle løslates når han viste seg moden til det, innenfor en lovbestemt maksimums- og minimumsramme, samtidig som tiden kunne avpasses etter den arbeidsopplæring han forutsattes å skulle gjennomgå. Borstalsystemet og forvaringssystemet er i noe varierte former blitt innført i en rekke land, også de nordiske.

Spesialiseringen av de strafferettslige reaksjoner er i det hele betegnende for utviklingen på 1900-tallet. Den har nødvendiggjort særskilte anstalter for de forskjellige kategorier av domfelte, de unge, alkoholikere, de psykisk avvikende og tilbakefallsforbryterne. Prinsippet er å prøve å individualisere behandlingen. I tillegg har fengsler uten sikkerhetsforanstaltninger, såkalte åpne anstalter, fått større anvendelse. De fleste land har en ordning med permisjoner for de innsatte for at de bedre skal kunne holde forbindelsen ved like med pårørende og utenverdenen for øvrig. Det er også innført såkalt frigang: den innsatte bor i fengselet eller i spesielle frigangshjem, men er på dagtid beskjeftiget med arbeid eller undervisning utenfor fengselet/frigangshjemmet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.