Formålet med fengselsstraffen er, som for alle straffearter, først å fremst å virke avskrekkende, det vil si at straffen skal ha en allmennpreventiv effekt ved at den får folk til å avholde seg fra å begå straffbare handlinger (se allmennprevensjon). Dernest skal den kunne ha en individualpreventiv effekt gjennom at den som har begått en straffbar handling faktisk opplever at den blir gjengjeldt gjennom straffen, som er et onde påført av samfunnet. Dette blir gjerne også oppfattet som samfunnets hevn mot en lovbryter (se individualprevensjon).

Den historiske utviklingen av fengselsstraffen har særlig vært preget av dens oppdragende effekt, der siktemålet har vært å legge forholdene under soningen opp slik at den skal hindre at den straffedømte faller tilbake til nye straffbare forhold etter endt soning. I Forskrift til lov om straffegjennomføring av 22. februar 2002, defineres formålet med straffegjennomføringen slik: «Så langt det er forenlig med hensynet til samfunnets sikkerhet og den alminnelige rettsoppfatning, skal forholdene legges til rette for at den straffedømte gis mulighet til å endre livsførsel og hindre tilbakefall.» (Jf. forskriftens § 1–2.)

Soning av fengselsstraffen oppfattes også som et virkemiddel til å hindre ny kriminalitet under soningen. Muligheten til å hindre domfelte i å utføre nye straffbare handlinger under soning av fengselsstraff, såkalt inkapasitering, brukes som virkemiddel overfor enkelte grupper fengselsdømte som soner i såkalt lukkede anstalter.

Se også frihetsstraff og strafferettsteorier (De absolutte strafferettsteorier).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.