religionsvitenskap

Religionsvitenskap het i Norge opprinnelig religionshistorie, og i dag brukes benevnelsene ofte om hverandre. Dette ser man blant annet ved at fagområdet ved Universitetet i Oslo tidligere ble kalt religionshistorie. Ved Universitet i Oslo og ved Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet kalles det nå religionsvitenskap. «Religionsstudier» er et annet begrep som brukes om fagområdet.

Religionsvitenskap er en mer omfattende betegnelse enn religionshistorie. Begrepet religionshistorie forteller oss at det er snakk om et historisk studium av religioner. Et historisk studium av religioner trekker linjene helt til i dag og er omfattende i seg selv. I religionsvitenskap er fremdeles den historiske dimensjonen svært viktig, men kultur- og samfunnsvitenskapelige tilnærminger er mer fremtredende og det teoretiske arbeidet viktigere.

Religionsvitenskap er et fagområde som rommer flere undergrener. Religionshistorie er nevnt. Andre viktige undergrener er religionsantropologi, religionssosiologi, religionspsykologi, religionsfilosofi, religionsfenomenologi og kognitiv religionsvitenskap. Disse skiller seg fra hverandre med hensyn til hvilket fokus og tema de har, og hvilken tilnærming som benyttes.

Det systematiske studiet av religion kan spores tilbake til den greske antikken, der flere filosofer forsøkte å forstå religion, spesielt mytene, som et allmennmenneskelig fenomen. Religionshistorie har mye til felles med den historiske delen av teologifaget. I løpet av andre halvdel av 1800-tallet ble religionsvitenskapen utviklet til et selvstendig akademisk fag, atskilt fra teologi. I denne perioden ble mange hellige skrifter fra Asia og Midtøsten oversatt til europeiske språk. Særlig viktig var innsatsen til språkforskeren og orientalisten Max Müller, som regnes som grunnleggeren av den komparative religionsvitenskapen.

I løpet av første halvdel av 1900-tallet vokste religionsfenomenologien frem. Forskere innenfor det fenomenologiske paradigmet var opptatt av å lete etter universelle trekk i ulike religioner og forstod religion som et egenartet fenomen. Perioden var også preget av utviklingen av religionssosiologi og religionspsykologi, som er betydningsfulle underdisipliner knyttet til fagområdet. Religionsfenomenologien var det dominerende paradigmet innenfor religionsvitenskapen på 1900-tallet.

Fra rundt år 2000 har et kulturvitenskapelig paradigme gradvis vokst fram innenfor religionsvitenskapen. Dagens forskere er i mindre grad opptatt av å finne universelle mønstre i menneskers religionsutøvelse. Kjennetegnende for den kulturvitenskapelige dreiningen i religionsvitenskapen er at religion forstås som noe som er tett sammenvevd med kulturen og samfunnet for øvrig. Kognitive tilnærminger til religion, der religion forstås i lys av psykologi og nevrovitenskap, har også blitt mer vanlige siden begynnelsen av 2000-tallet.

Religionsvitenskapen er kjent for stort metodisk mangfold, såkalt metodepluralisme. Skal religionsvitenskapen kjennetegnes av en spesiell metode, er det den sammenlignende tilnærmingen som er mest gjennomgående og mest utbredt. De vanligste metodene ved siden av dette er i dag den historisk-filologiske metoden som er karakteristisk for religionshistorie, og intervju og feltarbeid som kjennetegner religionsantropologisk arbeid.

• religion