fastlegereformen

En viktig forløper til fastlegereformen var kommunehelsetjenesteloven som ble iverksatt fra 1984. Gjennom denne ble allmennlegetjenesten gjort til et kommunalt ansvar. Før dette hadde Norge i mange år hatt et todelt system med statlige distriktsleger og privatpraktiserende leger i byene. Lov om kommunehelsetjenester la altså ansvaret for allmennlegetjenesten til kommunene. Kommunene fikk samtidig presisert ansvaret for en rekke andre tjenester slik som helsestasjoner, rehabilitering, og pleie og omsorg utenfor institusjoner. Litt senere, fra 1989, ble også sykehjemmene overført kommunene.

Selv om kommunene fikk ansvaret for allmennlegetjenesten fra 1984, var tjenesten ulikt organisert i ulike deler av landet. I hovedsak eksisterte tre modeller:

• Leger med fast lønn: Disse var kommunalt ansatte lønnsmottakere og kommunen dekket driftsutgiftene. Kommunens utgifter ble dekket av et tilskudd fra staten.
• Leger med driftsavtale: Disse var selvstendig næringsdrivende, men mottok et driftstilskudd fra kommunen. I tillegg mottok legen egenandeler fra pasientene og refusjoner fra folketrygden.
• Leger uten avtale: «Rent» privatpraktiserende leger med rett til refusjoner fra staten eller uten refusjoner, men med muligheter for å ta høye egenandeler.

Utover på 1980-tallet økte problemene i allmennlegetjenesten. I deler av landet var det store rekrutteringsproblemer. Samtidig klaget pasientene på hyppig skifte av leger og lange ventetider til konsultasjoner. I 1990 ga Stortinget derfor klarsignal for forsøk med fastlege basert på et listesystem.

Fastlegeforsøket gav i hovedsak positive resultater og i løpet av siste halvdelen av 1990-årene fant fastlegeordningen den formen som ble iverksatt fra 1. juni 2001:

• Pasientene kan velge fastlege uavhengig av kommune- og bydelsgrenser og kan skifte fastlege inntil to ganger per år.
• Fastlegen har ansvar for pasientene på sin liste og har i tillegg ansvar for legevakt og annet folkehelsearbeid i samarbeid med kommunen.
• En lege skal normalt ikke ha flere enn 2 500 pasienter eller færre enn 500 pasienter på listen. Det ble utarbeidet kriterier for anslått legebehov i forhold til folketallet, noe som ble brukt til å anslå antall fastlegehjemler i den enkelte kommune.
• Fastlegene ble i hovedsak organisert som privat næringsdrivende og finansiert med 30 prosent basistilskudd på grunnlag av antall pasienter på listen og 70 prosent på grunnlag av refusjoner fra staten og egenandeler fra pasientene. Der pasientgrunnlaget var lite, ble fastlegene ansatt i kommunen.

Erfaringene med fastlegeordningen var i hovedsak god de første årene etter innføringen. Legedekningen bedret seg betraktelig og stabiliteten blant fastlegene økte. Tilgjengeligheten til fastlegene ble bedret og ventetiden til behandling redusert. Både leger og pasienter satte pris på kontinuiteten i lege-pasient-forholdet. På det meste hadde 99 prosent av befolkningen plass på en fastlegeliste.

Framover mot 2020 økte imidlertid utfordringene for fastlegeordningen. Fastlegene ble pålagt nye oppgaver, for eksempel når det gjaldt oppfølging av sykmeldte. Pasientene ble også mer krevende, dels som følge av den generelle aldringen av befolkningen og dels som følge av at liggetidene i sykehusene ble kortere. Samlet sett førte disse og andre forhold til at fastlegenes arbeidsbelastning økte, og rekrutteringen til ordningen ble dårligere. Ved utgangen av 2022 stod godt over 200 000 innbyggere uten fastlege og det ble satt i gang arbeid for å justere ordningen.

• reformer i helsetjenesten
• fastlege

• Sandvik, Hogne. 2006. Evaluering av fastlegereformen 2001–2005. Sammenfatning og analyse av evalueringens delprosjekter. Norges Forskningsråd.