fasekompensering

Fasekompensering, kompensasjon for den reaktive effekten som oppstår i vekselstrømsnett på grunn av induktanser og kapasitanser i nettet og tilkoplede apparater.

De fleste elektriske apparater koplet til vekselstrømsnettet trekker en viss mengde reaktiv effekt (blindlast) for at de skal fungere. Dette gjelder for eksempel elektriske motorer og lysrør. Belastningsstrømmen inneholder da en såkalt reaktiv strømkomponent, tilsvarende den reaktive effekten (blindeffekten). Dette fører til at strømmen som flyter i ledningen blir høyere enn hva som ville vært tilfelle om det bare var snakk om aktiv effekt. Høyere strømstyrke gir større tap og spenningsfall i ledningsnettet. Derfor ønsker man å eliminere, helt eller delvis, den reaktive strømkomponenten gjennom fasekompensering.

Mange belastninger tilkoplet vekselstrøm er av induktiv karakter (for eksempel motorer), og fasekompensering kan da utføres på den måten at en kondensator koples inn sammen med det apparatet (belastningen) som er opphavet til den induktive lasten. Tilsvarende kan en spole tilkoples dersom det er gjelder kapasitive reaktive laster. En induktiv last gir nemlig en reaktiv strømkomponent som ligger 90 grader faseforskjøvet etter den resistive (ohmske) strømmen, mens en kapasitiv last genererer en strøm som ligger 90 grader foran den resistive strømmen. Ved å tilkople nettet en passende størrelse kapasitiv- (kondensator) eller induktiv belastning (spole) oppheves mer eller mindre av faseforskyvningen, slik at den resulterende strømmen blir minst mulig. Ideelt tilstrebes en effektfaktor – eller cosinus φ – så nær 1 som mulig.

Det beste er om kompenseringen skjer så nær den reaktive belastningen som mulig for at tapene i ledningen, og dermed spenningsfallet, skal bli lavest mulig. Men økonomisk sett kan det være formålstjenlig å legge kompenseringen av flere belastningsobjekt på ett eller noen få utvalgte punkter i nettet.