fargelære

a) Det synlige spektrum.
De spektrale fargene, når de sammenlignes med gråskalaen viser dette fargenes lyshet.
b) Intensiteter av spektral gul.
c) Fra venstre: komplementærfargene til RGB, CMYK og RYB.
d) Fra venstre: komplementærfargene vist i fargesirklene til Goethe, Itten og NCS.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Fargelære er studiet av fargenes egenskaper, hvordan vi mennesker oppfatter farger og hvordan de kan anvendes. Siden farge er et sanselig fenomen, oppsto det tidlig et behov for både en teoretisk og en praktisk forståelse for hva farger er og hvordan vi kan bruke dem. Fagfeltet er tverrvitenskapelig og baseres på forskjellige fargesystemer som er utformet for å kunne være et verktøy ut fra de ulike praktiske behov man har for ønsket anvendelsesområde. Fargelære kan derfor ikke betraktes ut fra kun én enhetlig teori eller modell.

Teoretisk sett kan fargene defineres ut fra fysiske kvaliteter som bølgelengder og intensiteter, og ut fra hvordan de blandes og hvilke pigmenter som brukes. For gjengivelse av farger baserer man seg på forskjellige fargesystemer og -modeller for fargeblanding, eller andre former for fargereferanse. I Norge er NCS (Natural Color System) Norsk Standard for fargebenevnelse. Av andre relevante fargereferanser bør Munsell, Pantone og RAL nevnes.

I praksis bedømmer vi farger ut fra helheten i synsfeltet, og aldri isolert. Vi skjelner mellom fargene gjennom fargenes grad av kontrast, og fargekontrastenes to ytterpunkter er enten å fremheve noe eller skjule noe (kamuflasje). En farge kan i en kontekst stikke seg ut, mens den i en annen kontekst kan blande seg inn i helhetsopplevelsen. Fargekontraster og -sammensetninger vil alltid oppleves ut fra det helhetlige sanseinntrykket, samspillet mellom forgrunn og bakgrunn, mellom objektets farge og fargene på omgivelsene.

Terminologi

Terminologien i faglitteratur kan oppleves forvirrende og lite konsekvent, og tradisjonelle og moderne begreper blir gjerne blandet.

Tradisjonelle teorier og kunstfag bruker generelt sett begrepene kulør, metning og valør for å beskrive en farges særegne karakteristikk, mens designfag generelt sett gjerne bruker terminologien fra NCS, som kulørtone, nyanse og lyshet. I moderne designpraksis kommer man gjerne borti begge terminologiene, men fellestrekk er at de først og fremst benevner hvilken farge som menes – om det er gul, oransje, rød, lilla, blå eller grønn – og hvordan en bestemt farges nyanse forholder seg til gråskalaen – hvor ren, lys eller mørk fargen er.

Grunnfarger

På bakgrunn av fargebegrepenes historie er det ikke overraskende at man tidligere fant det naturlig å ordne fargene mellom lys og mørke, eller mellom hvitt og sort. I dag er det velkjent at kulørene kan ordnes på en sirkel. Men det hersker også en del usikkerhet i spørsmålet om fargesirkelens oppbygning, og særlig i spørsmålet om grunnfargene.

At man kan frembringe alle fargetoner ved hjelp av tre egnede nyanser av gult, isblått og purpur, er en gammel erfaring, og disse tre fargene blir derfor ofte oppfattet som primærfarger, mens rødt, grønt og ultramarin oppfattes som sekundærfarger.

På den annen side lærte man etter hvert også å kjenne optisk og additiv fargeblanding, hvor visse nyanser av grønt, rødt og blått var naturlige primærfarger, slik at primær- og sekundærfarger er byttet om i forhold til den subtraktive blanding.

TRIKROMASI

Regelen om de tre additive primærfargene kan utvides til loven om trikromasi, som sier at det finnes uendelig mange sett av tre primærfarger som gjennom innbyrdes additive fargeblandinger kan frembringe alle andre fargetoner. Det eneste kravet som stilles til de tre grunnfargene, er at ingen av dem skal kunne fremkomme som en blanding av de to andre.

Loven om trikromasi kan sees i lys av sirkelens logikk. For å komme fra ett kjent sted til et annet på en sirkel kan man gå i to motsatte retninger, men for å kunne skjelne den ene veien fra den andre, må man kjenne ett sted til. Man må altså kjenne tre steder for å kunne orientere seg på en sirkel. Hvor på sirkelen disse stedene ligger, er av underordnet betydning.

FYSIOLOGI

En annen vei å gå i problemet om grunnfargene ville være å spørre sitt eget øye til råds. Det gjorde den engelske fysikeren Thomas Young. Som folk flest hadde han gått ut fra at det fantes tre grunnfarger, nemlig malernes gult, isblått og purpur. Men så la han merke til at sollysets spektrum var dominert av fargetonene rødt, grønt og blåfiolett, og han tenkte seg derfor at disse representerte synsapparatets grunnfornemmelser og dermed fargesirkelens grunnfarger. Hans oppfatning var lenge dominerende innenfor synsforskningen, selv om man også var klar over at Young egentlig bare hadde forskjøvet problemet med hvordan det går til at fornemmelser av rødt og grønt setter seg sammen til en fornemmelse av gult.

Thomas Young fikk etter hvert konkurranse av den tyske sansefysiologen Ewald Hering (1834–1918), som også hadde spurt sitt øye til råds, og mente å kunne fastslå at det finnes to par innbyrdes motsatte fargetoner, nemlig gult-blått og rødt-grønt, samt de to akromatiske grensefargene hvitt og sort. Konflikten mellom Youngs og Herings retninger var hissig, men er i dag neddempet, for ingen av dem kan alene begrunne fargesirkelens egenskaper.

Spørsmålet om grunnfargene kan alltid diskuteres, for i vårt forhold til fargene spiller kulturbetingede og individuelle faktorer inn i tillegg til de fysiske, psykologiske og fysiologiske. En maler har for eksempel andre preferanser enn en fjernsynstekniker eller en sansefysiolog.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Vi mangler fagansvarlig for Fargelære

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt