Fangstgraver, dyregraver, store hull i terrenget i fjell- og skogområder for fangst av rein, elg og hjort og store rovdyr i gammel tid.

Fangstgraver sees fremdeles enten som groper i jorden i skogsterreng eller som rektangelformede hull med steinvegger i snaufjellet. I fangstgraver for rein har den opprinnelige dybden vært ca. 2 m og for elg henimot 2,5 m. De murte gravene kan i enkelte tilfeller fremdeles oppvise full dybde, men de fleste har rast mer eller mindre sammen. Lengden var henimot 2 m og bredden ca. 60–70 cm. Murte graver har praktisk talt bestandig såkalte ledegjerder eller bægjer, som består av fire lave steinmurer lagt i kileform (ruseform), og som ledet beitende dyr bort til graven fra to kanter. Disse gjerdene er i dag ca. 20–50 cm høye. Graven var dekket med tynne trespiler og et kamuflasjelag med lyng og mose oppå. I pass, på terrasseflater eller mellom vann og store steinurer har flere graver vært bundet sammen med ledegjerder slik at de helt stengte passasjen og flere dyr kunne bli fanget på en gang.

Murte graver med kileformede ledegjerder for fangst av rein finnes sannsynligvis ingen andre steder i verden enn i Sør-Norge. De sees fra Setesdalsheiene i sør til Trollheimen i nord, og fra Sogn i vest til vestfjellet av Østerdalen i øst. Videre øst- og nordover, så vel i Sverige som i Trøndelag og Nord-Norge finner man bare jordgroper, av og til delvis murt, men aldri med kileformede ledegjerder. I bjørkeskogen og nederst i snaufjellet ble slike graver brukt til fangst av rein og sees som groper på ca. 2–4 m i diameter og ca. 1 m dype. I Sør-Norge kan man finne opptil flere hundre slike graver i et enkelt, sammenhengende system. Ved Gollevarre i Finnmark ligger det 530 i en enkelt rekke på en strekning av ca. 5 km. Det antas at det ble brukt en form for ledegjerder av tre ved slike graver.

Lenger nedover i skogområdene, spesielt på Østlandet, finnes en mengde graver av samme type, men med diameter ca. 4–6 m og dybde 1–2 m. De ble brukt til elg. Antagelig har slike graver på Vestlandet tatt sikte på hjort. Veggene i jordgravene er nedrast, så gropene ser ut som små kraterhull, sirkelrunde eller nokså ovale. Det ble opprinnelig brukt en trekonstruksjon av liggende tømmer, oftest halvkløvninger, som forhindret at jorden raste inn, og som samtidig gav vertikale vegger så dyret ikke kunne komme opp. Trekonstruksjonen har ikke nødvendigvis hatt full høyde, og av og til ble spydspisser på stenger, eller bare tilspissede, stive stokker, stilt på høykant i graven så dyret spiddet seg i fallet. I rovdyrgraver, særlig for bjørn og ulv, ble det alltid brukt flere spiddestokker. Her var ofte et åte plassert på en lem som var satt i vippestilling midt over graven. Ulvestue og bjønnbås er navn som har blitt brukt om den slags fangstinnretninger.

I Øst-Finnmark har massefangstanlegg for rein vært kjent i mange år. I løpet av de senere år er lignende anlegg funnet også i Sør-Norge. De er foreløpig kjent fra Jotunheimen, Rondane og Engerdalsfjellene og består av mer eller mindre utpregede ruser med rekker av høykantsteiner eller røyser for trestolper med 3–4 m mellomrom og i lengder på opp til et par km. Dyra ble drevet innover i fangstanlegget, som sluttet med en massefangstgrav eller annen form for avlivningskve (se dyrestup og bågestille).

Ved hjelp av bestemmelse av innhold av radioaktivt karbon (C14) i trerester fra fangstgraver er det fastslått at murte reingraver i Rondane har vært i bruk siden Kristi fødsel. Antagelig ble de også brukt i steinalderen. De var i bruk i stor stil i vikingtiden og første del av middelalderen. Mye av virksomheten falt bort under Svartedauden, men kom i sving igjen i betydelig mindre målestokk senere. Både rein- og elggraver har vært i bruk i synkende antall til inn på 1700-tallet. Dyregravene ble ansett som svært verdifulle, og flere norske bygdesagn forteller at ved arveskifte mellom barna på en gård valgte eldste sønn dyregravene i skog og fjell fremfor selve gården.

Alle former for dyregraver ble forbudt i løpet av årene 1863–99.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.