Fakling på oljeplattformen Oseberg Øst. På grunn av miljøhensyn er rutinemessig fakling forbudt i Norge, men kan unntaksvis gjøres etter tillatelse fra Energidepartementet eller av sikkerhetsmessige årsaker. Fakkelsystemet fungerer som en sikkerhetsventil i tilfelle uønskede hendelser er i ferd med å gi uforsvarlig trykkoppbygging.
Fakling i forbindelse med petroleumsvirksomhet er etterforbrenning som i enkelte tilfeller gjøres for å bli kvitt overskudd av gass ved petroleumsutvinning, raffinering og petrokjemisk industri. Rutinemessig fakling er i utgangspunktet forbudt i Norge, men fakkelsystemet er en del av anleggenes sikkerhetssystem. Det benyttes for trykkavlastning/overtrykksbeskyttelse, og kalles derfor også for sikkerhetsfakling.
gassfakling, sikkerhetsfakling, avfakling
Et reservoar som hovedsakelig består av olje vil likevel kunne inneholde små mengder naturgass som da kan følge med opp til overflaten under produksjon av olje. Denne gassen kalles ofte tilhørende, tilknyttet eller assosiert gass. Historisk har denne gassen blitt brent ved å lede den opp gjennom en høy avbrenningsbom (flammebom/flammetårn) slik at flammen fikk god avstand til produksjonsanlegget. Dette var en sikker måte å bli kvitt gassen på, men på grunn av miljøhensyn ble denne praksisen forbudt i Norge allerede på 1970-tallet. De eneste unntakene til denne lovbestemmelsen (petroleumsloven §4-4) er knyttet til sikkerhetsmessige årsaker eller ved søknad om (midlertidig) tillatelse, som da må godkjennes av Energidepartementet.
I 1991 innførte Norge en CO₂-avgift som gav operatørene på norsk sokkel økonomisk insentiv til å også redusere faklingen knyttet til de nevnte unntakene. Dette gav en betydelig reduksjon av faklingen på norsk sokkel i løpet av 1990-tallet. Faklingen påvirkes også av forurensningsloven, klimakvoteloven og særavgiftsloven, og arbeidet med å redusere fakling har fortsatt fram til i dag. Per 2023 er fakling i Norge i praksis begrenset til unntakssituasjoner som oppstart/nedkjøring av anlegg og avlastning av prosessutstyr ved vedlikehold og uventede hendelser under drift.
I tillegg har fakkelleverandørene de siste tiårene utviklet nye teknologier som har gitt mulighet til å fakle gass på en miljømessig bedre måte. Dette inkluderer å øke forbrenningseffektiviteten og redusere utslipp. I eldre anlegg ved produksjonsplattformer og raffinerier var det som regel før en liten flamme/pilotflamme som kontinuerlig brant fra avbrenningsbommen. Nyere anlegg offshore opereres nå imidlertid uten slik pilotflamme. I tillegg har de i stor grad fakkelgassgjenvinning.
Selv om faklingen gir utslipp av karbondioksid (CO₂), som er en klimagass, så ville direkte utslipp av naturgassen vært mye mer skadelig for miljøet og global oppvarming, samt at dette også ville vært en stor sikkerhetsrisiko. Utvinning og prosessering av olje og gass kan innebære håndtering av ekstremt høye og varierende trykk, og en plutselig økning i trykket kan forårsake eksplosjoner. Dette kan resultere i ødeleggende, farlige og langvarige branner som er vanskelige å begrense og kontrollere. Gassfakling lar operatører redusere trykket på utstyret og håndtere uforutsigbare og store trykkvariasjoner ved å slippe ut og brenne overflødig gass.
For å redusere utslipp av CO₂ fra oljeplattformene forsøker man i størst mulig grad å skille ut og transportere naturgassen for lagring. Ved små mengder gass kan dette bli dyrt i forhold til inntjeningen ved salg av denne gassen. Derfor har fakling historisk sett vært ansett som et akseptabelt alternativ i tilfeller der installasjon av utstyr til å håndtere gassen ikke har vært økonomisk lønnsomt.
I Norge fakles det i dag svært lite, både på grunn av lovverket, men også på grunn av CO₂-avgiften, som gjør det mer lønnsomt å investere i utstyr som kan prosessere og ta imot gassen. Imidlertid fakles det fortsatt en god del i mange land som ikke har de samme strenge reglene og avgiftene som i Norge. Dette er en av grunnene til at oljeproduksjonen i Norge regnes som renere enn i de fleste andre oljeproduserende land.
Internasjonalt har fakling pågått siden starten av industriell oljeproduksjon på slutten av 1800-tallet, og denne praksisen pågår fortsatt i stor skala i mange land. I følge Verdensbankens Global Gas Flaring Reduction Partnership (2023) fakles det for tiden omtrent 140 milliarder kubikkmeter gass i året. Dette fører til at over 300 millioner tonn CO₂ blir sluppet ut i atmosfæren, noe som tilsvarer de årlige utslippene fra cirka 77 millioner biler.
I tillegg til utslipp av klimagassen CO₂ vil ikke absolutt all gass bli forbrent (forbrenningseffektiviteten på metan regnes å være cirka 98 prosent). På grunn av at naturgass virker mye sterkere på klimaet enn CO₂ vil den ufullstendig brenning gjøre at denne lille andelen naturgass likevel har en betydelig effekt på global oppvarming hvis praksisen med fakling ikke erstattes med fangst og lagring av gassen.
Videre er fakling sløsing med en verdifull energiressurs som verden trenger til å dekke sitt kraftbehov, eller til å erstatte andre mer forurensende drivstoff som kull og diesel, siden disse gir høyere utslipp per energienhet.
Det er ulike årsaker til at dette ikke har blitt løst internasjonalt. En hovedårsak er manglende regulering og lovgivning (politisk vilje). Dette gjør at de private aktørene kun kan satse på gjenvinning hvis det fra et rent markedsstyrt perspektiv er økonomisk lønnsomt å gjøre de nødvendige investeringene for å fange, transportere, behandle og selge gassen. I tillegg finnes det i enkelte land lovverk som rett og slett forhindrer/fordyrer utnyttelse av gassen. For eksempel kan et selskap ha sikret seg rettighetene til å utvinne olje, men har ikke rett til å bruke den tilhørende gassen som produseres under utvinningen. I andre tilfeller kan det mangle forskrifter om hvordan gassen skal håndteres kommersielt, noe som kan skape juridiske uklarheter.
Noen ganger vil teknologiske fremskritt og geologisk forhold tillate at gassen kan re-injiseres tilbake i reservoaret. Men også dette kan bli hindret av regulering og lovgivning enkelte steder, eventuelt at det kun blir et fordyrende element hvis lovverket ikke gjør det lønnsomt gjennom avgiftspolitikken. Alternativet til re-injeksjon vil være å bygge infrastruktur for å frakte gassen til et marked der den kan selges. I dette tilfellet vil gassen kunne gi ekstra inntjening, men for små gassmengder fra installasjoner som ligger langt til havs vil ofte utgiftene overstige inntektene. Igjen kan dette regnestykket snus hvis landene det gjelder endrer regelverk og avgiftspolitikk.
Det har vært en viss framgang på dette området de siste årene. I 2015 lanserte Verdensbanken og FNs generalsekretær initiativet Zero Routine Flaring by 2030 (ZRF), som forplikter regjeringer og oljeselskaper til å ikke rutinemessig fakle gass i nye oljefeltutbygginger, samt å avslutte rutinefakling i eksisterende anlegg så snart som mulig og senest innen 2030. Per 2023 er det 35 nasjoner og 54 oljeselskaper som støtter dette initiativet, noe som utgjør aktører som står for omtrent 60 prosent av den totale globale gassfaklingen. For å få til ytterligere reduksjon er det imidlertid viktig å få alle land til å forplikte seg til dette initiativet.
Kommentarer (2)
skrev Jan Otto Reberg
Det er litt merkelig at Store Norske Leksikon skriver at "på norsk kontinentalsokkel omfattes fakling av CO2-avgift", uten å nevne at fakling er forbudt i Norge bortsett fra når det er absolutt nødvendig av sikkerhetshensyn.
svarte Ola Nordal
Tusen takk for innspillet. Denne artikkelen har ikke blitt faglig oppdatert siden siste utgaven av papirleksikonet, og her har nok reglene endret seg. Jeg har slettet opplysningen og merket artikkelen med at den trenger revidering. Med vennlig hilsen Ola i SNL-redaksjonen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.