fødselshjelperfrosk

Fødselshjelperfrosken er en liten, men robust frosk med relativt stort hode. Maksimal lengde fra snute til kloakkåpning er 42 millimeter for hannen og 55 millimeter for hunnen. De fleste individer er imidlertid mindre. Øynene er store med vertikal pupill. Parotidekjertlene er små. Huden er glatt med noen få vorter. Fra øreregionen og nedover hver side strekker det seg en rekke med store, rødlige vorter. Ryggsiden er grålig eller olivenbrun med svarte, brune eller grønnlige flekker. Buken er skittenhvit og strupen og brystet er gråflekket.

De tre underartene er naturlig utbredt i Nederland, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Frankrike, Sveits, Portugal og Spania. Arten er dessuten innført til Storbritannia.

Arten er knyttet til høyereliggende områder og mangler for eksempel på kystslettene ved Nordsjøen. Utbredelsen strekker seg fra havnivå til 2400 meter over havet i Pyreneene, 1960 meter på Den iberiske halvøya og 1670 meter i Alpene. De fleste bestander finnes mellom 200 og 700 meters høyde, og den opptrer sjelden lavere enn 200 meter. Den kan yngle i mange forskjellige typer vannforekomster som ikke tørker ut (fordi rumpetrollene overvintrer i vann). Dette kan være grøfter, vanningsdammer eller andre dammer. Den kan også yngle i bekker hvis strømmen ikke er for sterk. Ynglelokaliteten er ofte omgitt av bratte skråninger med små steiner, sand og lite vegetasjon. Den forekommer ofte i dammer i steinbrudd, grustak og vannfylte forsenkninger på leirjord. Solrike, sørvendte steder blir foretrukket. De voksne tilbringer det meste av tiden på land i forskjellige landskapstyper, som skoger, buskmark, beitemark, dyrket mark, parker og hager. Den klarer seg bra i menneskepåvirkede områder, som for eksempel i Barcelona. Selv om den oftest opptrer nært vann, kan den bli påvist inntil 500 meter unna nærmeste vannforekomst. På land oppsøker den gjerne varme og fuktige skjulesteder.

Den globale bestanden er ikke vurdert som truet av utryddelse. Mange populasjoner har imidlertid forsvunnet eller gått sterkt tilbake. Dette gjelder særlig i nordlige deler av utbredelsesområdet. Den har således forsvunnet mer eller mindre fra deler av Tyskland og Sveits og har opplevd en sterk tilbakegang i kystområder av Portugal. Noe av denne tilbakegangen kan skyldes at arten er sårbar for den dødelige sykdommen border disease (BD). Videre er arten lite tolerant for utsetting av fisk i yngledammene. Habitatødeleggelse eller -fragmentering i forbindelse med drenering, intensivering av jordbruket og urbanisering har også vært medvirkende faktorer.

Arten er mest aktiv i skumringen, mens den tilbringer dagen skjult i naturlige hulrom på bakken eller i bergsprekker. Den kan også selv grave ut hulrom i bakken ved hjelp av forbeina. Om vinteren går den i dvale på land. Ved fare kan den blåse seg opp og gjøre seg stor, samtidig som den hever seg på alle fire beina, løfter bakkroppen, senker hodet og lukker øynene. De voksne kan utskille gift fra kjertler på ryggen. Denne giften er sterk nok til å drepe en hoggorm. Rumpetrollene mangler gift og er derfor sårbare for predatorer.

Rumpetrollene lever av vegetabilsk materiale som de finner i vannet. De voksne forsyner seg av insekter, edderkoppdyr, tusenbein, ormer, snegler og andre smådyr på land. Jakten starter som regel etter at solen har gått ned.

Hannen synger helst om natten, men han kan også høres på dagtid. Sangen er et eksplosivt, høyfrekvent ho-ho-ho som kan høres i timevis.

Hunnen velger som regel å pare seg med den største hannen som er tilgjengelig. Etter paringen legger hunnen eggene, som henger sammen i strenger. Disse strengene vikler hannen rundt bakbeina og fester dem også til ryggen. På denne måten bærer han eggene helt til rumpetrollene klekkes, og han kan slippe dem ut i vann. Hanner kan gå rundt og bære på egg i perioden fra mars til august. Hannen kan også pare seg på nytt og bære inntil tre eggkull med til sammen minst 150 egg samtidig. For å unngå at eggene tørker ut, oppsøker han fuktige mikrohabitater eller tar svømmeturer i vann. Rumpetrollene klekkes etter 3–6 uker og er da cirka 15 millimeter lange. De forvandles til småfrosk først neste sommer og har da oppnådd den betydelige lengde av 5–8 centimeter. Hver hunn kan produsere inntil fire eggkull hver sommer. Arten blir kjønnsmoden når den er 2–3 år gammel, og levealderen er oppgitt til åtte år i naturen.

• haleløse amfibier
• skivetungefrosker