eurasianisme

Eurasianismen oppstod i russiske emigrantkretser på 1920-tallet. Ledende tenkere var lingvisten og historikeren Nikolaj Trubetskoj og geografen Pjotr N. Savitskij. En av grunnideene er at «rom» spiller en rolle ved at enhver kultur tar form av det territoriet den utvikler seg på. Slik er det en vesensforskjell på det kontinentale og vidstrakte Russland og Eurasia på den ene siden og Vest-Europa med sin kystkultur på den andre.

På 1960-tallet ble eurasianismen videreutviklet av den sovjetiske geografen og tyrkologen Lev N. Gumiljov. Han argumenterte for et brorskap mellom russerne og de turko-tatariske og mongolske folkeslagene og at mongolveldet i Russland (1240-1480) hadde vært fordelaktig for Russland. Gumiljov hadde problemer med sensuren i sovjettiden, men fikk stor utbredelse under perestrojka og seinere.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har en tredje versjon – som gjerne kalles ny-eurasianismen – utviklet seg. Aleksandr Dugin er en frontfigur for ny-eurasianismen, som er mer politisk enn de tidligere, mer kulturelt orienterte forløperne. Ny-eurasianismen ser individet som underordnet nasjonen og staten og avviser det liberale demokratiet. Sentralt i denne retningen er ideene om at nåtidens politiske hendelser skjer innenfor rammen av dypere kulturelle mønstre.

Ny-eurasianismen ser også en kulturell samhørighet og «skjebnefellesskap» mellom folkeslagene i det tidligere Sovjetunionen. Russlands og det tidligere Sovjetunionen har en geografisk plassering som peker fram mot en imperieform for politisk organisering, der Russland spiler rollen som sentrum.

Eurasianisme finnes også i andre land enn Russland, særlig Tyrkia og Kazakhstan, men da i former som ikke lett lar seg forene med den russiske variantens vektlegging av Russlands rolle. Den russiske delrepublikken Tatarstans myndigheter benytter en egen variant av eurasianisme for å motvirke utviklingen av strid mellom russiske og tatariske innbyggere.

• Eurasia
• Russlands historie