etruskisk arkitektur

Etruskerne erobret områder på Posletten og sørover til Roma (7. århundre fvt), Capua og Nola (5. århundre fvt). Her møtte de grekerne, og ble påvirket av dem, både i arkitektur og byplan. Etruskiske graver (for eksempel i Cerveteri, Orvieto, Tarquinia og Veii) dokumenterer utviklingen i arkitekturen, fra store gravhauger (tumulusgraver) uregelmessig plassert, til rektangulære gravhus i rette gravgater.

Etruskerne begynte å stikke ut byer med rektangulært rutenettmønster. Den etruskiske byen ved Marzabotto nær Bologna (6. århundre fvt.) er et eksempel på en by med rektangulær rutenettplan. Metoden gjorde inntrykk på romerne, som etterlignet den. Etruskerne ervervet seg også kunnskap om bueteknikken, og brukte den blant annet i porter i bymurer (for eksempel i Volterra fra 4.–3. århundre fvt., og i Perugia, i 3.–2. århundre fvt.).

Atriumhus er en boligform etruskerne brukte. De er ellers særlig kjent for sine templer, skildret av Vitruv under betegnelsen toskanske templer. Disse ble reist av trekonstruksjoner på et steinpodium, med rik terrakottautsmykning og inngang i front.

Etruskernes kontakt med grekerne spilte en viktig rolle som kulturformidler mellom Hellas og Roma. Det kan eksempelvis nevnes at den etruskiske byen Caere hadde skattkammer i Delphi.

• etruskerne
• Italias forhistorie

• Frederik Poulsen: Etruskiske gravmæler, 1920;
• Axel Boëthius: Etruscan and Early Roman Architecture, Harmondsworth 1978.